I BT 19. mars kritiserer professor Hans Fredrik Marthinussen forslag til ny koronalov. Det han mangler er gode løsninger på hvordan en koronalov kan ivareta de behovene som Solberg og regjeringen peker på, uten å gå på akkord med Grunnloven.

Hva gir loven regjeringen makt til å gjøre?

Koronaloven gir regjeringen makt til å fravike lovene som gjelder i dag. På alle områder uten begrensning. Dette skal gå raskt og uten offentlig høring. Forslag gir ikke andre politiske partier mulighet til å si hva de mener og sperrer for en demokratisk diskusjon.

Koronaloven stiller ikke noe krav om at en slik regel må være nødvendige på grunn av koronasituasjonen. Et eksempel her er det nyutnevnt fiskeriminister Ingebrigtsen gjorde første dag på jobb. Han suspenderte med «umiddelbar virkning bearbeidingsplikten i regelverket for tilbudsplikt for torsketrålere […] inntil videre». Han tok denne beslutningen i skyggen av koronakrisen, noe som kan være en katastrofe for arbeidsplasser langs kysten og som ikke nødvendigvis er begrunnet i den spesielle situasjonen. Spørsmålet om leveringsplikt er politisk betent og kan ha irreversible følger.

Et tenkt eksempel er at det innføres en lov som krever at alle som tester positivt for viruset tvangsinterneres. (Jeg sier ikke at dette er verken ønskelig eller trolig, bare at dette vil være lovlig for regjeringen å vedta). Et annet eksempel er at regjeringen kan endre på reglene om hvordan domstolene er organisert. Hvis regjeringen skal endre lovene og kunne endre på domstolene, er det ikke mye igjen av maktfordelingen vår grunnlov er bygget på. Poenget med å ha en deling og spredning av makt, er å unngå misbruk av makt.

For å bøte på dette kunne koronaloven kreve at en slik forskrift skal gjennom en gruppe som består av en fra hvert parti på Stortinget, etter modellen som Stortinget brukte til å forhandle frem tiltakene som ble vedtatt enstemmig på mandag.

Stortingets rolle

Mæland og Støre viste i debatten i Dagsnytt 18 onsdag 18. mars til at Stortinget kan oppheve en slik forskrift. I forslaget til koronalov § 5 annet ledd står det at «Stortinget kan til enhver tid treffe vedtak som helt eller delvis opphever forskriften, med minst en tredjedel av stemmene.» Stortinget skal kunne gjøre en etterfølgende kontroll med om hver av forskriftene er akseptable etter mindretallets syn.

I dagligtalen har ordet «Stortinget» ulike betydninger. Det er et hus. Ofte tenker vi på alle typer diskusjoner blant de folkevalgte som «stortinget». Men når en lov bruker ordet «Stortinget» betyr det beslutningsorganet der hovedregelen er at 169 representanter sitter sammen inne i stortingssalen. For at Stortinget skal kunne treffe en beslutning må minst halvparten være fysisk tilstede inne i salen. Det betyr at for at Stortinget skal kunne oppheve en slik forskrift, så må først Stortinget være samlet og ha møter.

Fra en gang i juni til september møtes ikke Stortinget. Det betyr at i over to måneder av de seks månedene koronaloven er ment å gjelde, så er det ingen mulighet for Stortinget til engang å diskutere om en forskrift skal oppheves.

Det andre som gjør at denne regelen er demokratisk galskap, er at koronaloven nettopp skal være virksom i tilfeller hvis Stortinget ikke kan treffe beslutninger. I dag gjelder det et generelt forbud i Norge mot å møtes i ett lokale med mer enn et visst antall mennesker. Smittefaren ved å bringe sammen minst 85 stortingsrepresentanter i stortingssalen vil gjøre det vanskelig å kalle sammen Stortinget for å diskutere om en forskrift skal oppheves. Hvis Stortinget ikke kan møtes, vil de ikke ha noen mulighet til å oppheve en forskrift.

Det er sannsynlig i dagens smittesituasjon at Stortinget ikke vil kunne samles regelmessig. Da blir denne kontrollfunksjonen tillagt Stortinget ikke mulig å praktisere. Det er altså ingen som kan føre kontroll med regjeringen i de tilfellene der koronaloven er ment å tre inn.

Hva er alternativene?

Hvis Norge skal beholde Grunnloven og dens system, er det to muligheter for å lage andre systemer for kontroll. To mulige modeller er mulige. Stortinget har etablert et koronautvalg. Muligheten som kan utforskes er om koronaloven kan formalisere dette utvalget av folkevalgte som kan ha den muligheten som iforslaget til koronaloven § 5 annet ledd foreslås lagt til Stortinget.

Her kunne hvert av partiene ha en representant eller et annet antall. Dette «Stortingets koronautvalg» kunne utøve Stortingets kontrollfunksjon de seks månedene koronaloven i første omgang skal gjelde.

Dette ville bryte med Grunnloven § 49 om at det er institusjonen Stortinget, men en ville beholde deltagelse fra alle politiske partier i kontrollfunksjonen. Dette «Stortingets koronautvalg» vil kunne unngå smitte mye mer smidig enn Stortinget samlet.

Det andre alternativet er å vurdere en utvidelse av regjeringen med en fra hvert av partiene på Stortinget. Disse kunne ha utøvet den kontrollfunksjonen som Stortinget ikke vil kunne utøve. De vil også kunne danne grunnlaget for brede politiske kompromisser og samlende reguleringer gjennom denne vanskelige tiden for Norge. Vi så at denne typen brede politiske løsninger er mulige med fremlegget av hjelpepakken mandag 16. mars. En slik løsning vil ha preg av det som etter andre verdenskrig ble kalt for en «samlingsregjering».

Ingen av disse alternativene er perfekte. Begge alternativene er mer demokratiske enn å samle all makt til en mindretallsregjering i en situasjon der smittefaren vil sette Stortinget ut av spill.

Vi trenger ikke politisk splittelse i en tid som dette, men brede politiske løsninger der hele folket via deres folkevalgte deltar i forhandlinger. Dette ville sikre at alle demokratisk valgte partier fikk delta i utarbeidelsen av forskriftene, samtidig som en anerkjenner at Norge kan komme i en situasjon der Stortinget ikke kan sitte sammen.

Hadde regjeringen åpnet for en demokratisk diskusjon av koronaloven fra sist helg, kunne disse løsningene har blitt diskutert bredt og demokratisk.