Den fellende dommen menneskerettsdomstolen avsa i fjor høst, har bakgrunn i historien til en mann som – etter en lang straffehistorikk – ble dømt til tvungent psykisk helsevern i 2019. Foranledningen var et drapsforsøk med kniv.
Ifølge NRKs omtale av dommen konstaterte de sakkyndige at han hadde hatt «voldsbefalende stemmer», og mannen ble plassert i institusjon. Der tok han et halvt år senere livet av en annen pasient. Som følge av drapet ble han overført fra institusjon til varetektsfengsel.
Der tok han noen uker senere livet av seg.
Klaget til EMD
– Hadde han ikke vært innlagt, hadde jeg ikke reagert på at han ble varetektsfengslet. Men han var innlagt, to rettsinstanser hadde erklært ham syk. Jeg stiller spørsmål ved at retten da kan plassere ham i ordinær varetekt, sa den avdøde mannens far til Oppland Arbeiderblad den gangen.
Senere klaget han saken til EMD, med påstand om at behandlingen av sønnen krenket EMK artikkel 2, retten til liv. Norske myndigheter svarte at mannens helse var forbedret på tidspunktet for varetekt, at han ikke var ansett suicidal, og at oppfølgingen han fikk var adekvat.
EMD var ikke enig, og mente det var store svakheter i kommunikasjonen mellom de forskjellige medisinske myndighetene. Retten skrev:
«This resulted in X being provided with only limited medical attention and treatment after his return from (institusjonen), despite his diagnosed mental disorders and repeated suicidal thoughts. Ultimately, it culminated in his transfer to an ordinary prison unit, where he no longer had the benefit of reinforced care and supervision and where he took his life only two days later.
The foregoing considerations are sufficient to enable the Court to conclude that the authorities in the present case did not do everything that could reasonably have been expected of them to safeguard the life of the applicant’s son, who was entirely under their control.
There has accordingly been a violation of Article 2 of the Convention.»
Nektes fremmet
Kort tid før dommen ble rettskraftig i januar, sendte norske myndigheter en begjæring om at saken skule behandles på nytt i storkammer. Dette er EMDs interne «ankemulighet». Slike begjæringer behandles i et storkammerpanel, som fungerer som et ankeutvalg. Tirsdag besluttet panelet at saken skulle nektes fremmet, og dommen fra i fjor høst er dermed rettskraftig. Panelet begrunner ikke sine avgjørelser.
– Klient er svært glad for edelig å få satt et punktum og at denne dommen forhåpentligvis vil hjelpe mange som har uverdige forhold i norske fengsler, sier Haavard Aaste Strand fra Advokatfirmaet Fari, som har representert faren i både den norske og den internasjonale prosessen.
Påtaleunnlatelse
Avdødes far har for øvrig, ved to anledninger, skrevet brev direkte til sorenskriveren i tingretten som besluttet varetekt for sønnen hans. På bakgrunn av innholdet i disse brevene ble han i fjor sommer tiltalt for rettsstridig adferd overfor aktør i rettsvesenet.
I brevene skrev han blant annet: «Dersom det skulle ende med at jeg får medhold i menneskerettsdomstolen så vil det få følger også for deg personlig. Det skal jeg sørge for». Videre utdypet han at han skulle gjøre det kjent at dommeren «ikke har forstått at dersom man sluttet å plassere psykisk syke personer i vanlig fengsel så vil man spare liv, og at slike dommer vil kunne medføre brudd på menneskerettighetene».
Straffesaken var opprinnelig berammet nå i mars, men etter farens seier i EMD besluttet påtalemyndigheten å avslutte straffesaken med påtaleunnlatelse. Dette innebærer en konstatering av straffskyld, uten at det legges ned påstand om straff.
– På grunn av personlige forhold har han dessverre ikke orket å ta til motmæle. Jeg synes det er veldig trist, for etter min mening kan det han skrev ikke være straffbart. Dette fremstår snarere som en måte å bli kvitt problemet på, etter at den skandaløse tiltalen først var tatt ut, sier Haavard Aaste Strand.
