Streiken som i går ble trappet opp fra 371 til 531 jurister i diverse statlige etater, har en helt annen konfliktlinje enn streiker flest. De store fagforeningene er dessuten ikke på samme lag.
Landskapet er som følger: Staten har i utgangspunktet fire store hovedsammenslutninger å forhandle med: LO, YS, Unio og Akademikerne. Sistnevnte rommer blant annet Juristforbundet.
Fram til 2016 hadde alle de fire organisasjonene likelydende hovedtariffavtaler. Dette til Akademikernes frustrasjon, ettersom LO tradisjonelt var størst, og vanligvis hadde lavtlønte som prioritet i forhandlingene. Dette har bidratt til å holde lønnsutviklingen nede for de med lang utdannelse – som for eksempel juristene.
Endring fra borgerlig regjering
Løsningen kom i 2016, da regjeringen Solberg gikk med på å la Akademikerne inngå en egen avtale, som Unio senere har sluttet seg til. Her skulle man overlate den nærmere fordelingen av lønnsoppgjøret til lokale forhandlinger, typisk innad i Skattedirektoratet, Politidirektoratet eller på et universitet.
Målet var at den enkelte etat i større grad skulle kunne prioritere grupper der lønnen er så lav at de ansatte systematisk flykter til privat sektor. Eller «et modernisert og forenklet lønns- og forhandlingssystem i staten som bedre legger til rette for at virksomhetene i staten kan rekruttere, utvikle og beholde kompetente medarbeidere», som det het i protokollen.
Svekket LO
Resultatet er at staten i dag har to avtalespor: Ett for LO og YS, og ett for Akademikerne og Unio. Dette svekker LOs innflytelse på flere plan.
LO har alltid ønsket å holde forhandlinger mest mulig sentralt, der det er lettere å bruke makten som ligger i størrelse. Å få prioritert lavtutdannede lokalt på en arbeidsplass med nesten bare høyt utdannede, er krevende. Det kan dessuten bli vanskelig å rekruttere høyt utdannede statsansatte som medlemmer til LO, dersom lønna er høyere for medlemmer av Akademikerne. Konkurransen om medlemmene er knallhard i fagforeningsbransjen.
Foran vårens lønnsoppgjør stilte derfor LO et klart krav om at alle skulle tilbake til å ha lik hovedtariffavtale, noe forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) har fulgt opp.
– For oss handler det om lik lønn for likt arbeid, uansett hvor du er organisert. Ulike avtaler kan bidra til økte forskjeller og det kan jeg ikke forsvare. Ansatte i samme virksomhet, med de samme oppgavene, skal ikke ha ulike lønns- og arbeidsvilkår, skrev statsråden i en pressemelding før helgen.
– Politisk styrt reversering
Den uvanlige konstellasjonen gjør at det de siste dagene er politikere fra borgerlig side som uttrykker mest støtte til streiken, mens politikere fra venstresiden ligger lavere enn man kanskje er vant til.
«Det er en dypt politisk streik som berører store spenninger i den norske modellen», skrev tidligere arbeidsminister fra Høyre, nå redaktør, Torbjørn Røe Isaksen i E24 før helgen.
15 straffesaker som skulle begynt denne uken, er allerede utsatt som følge av streikende politiadvokater, opplyser Oslo tingrett til NRK. Totalt er rundt 3500 statsansatte i streik. President i Juristforbundet Sverre Bromander kaller departementets linje for en reversering.
– Dette kravet er politisk styrt, noe det egentlig er lang tradisjon for at departementet holder seg utenfor, og heller overlater til partene. Det er vår klare oppfatning at dette er en ren bestilling fra LO til Arbeiderpartiet, sier Sverre Bromander.
Han er opptatt av å understreke at dette ikke er en streik om penger, men heller om Akademikernes rett til ikke å måtte forhandle lønn på LOs premisser.
– I 2016 fikk Akademikerne endelig gjennomslag for krav som var blitt fremmet i 10 år. Med større grad av lokal lønnsfastsettelse kan etatene styre lønnsmidlene inn mot særskilte behov, og det er ingen tvil om at staten har større utfordringer med å beholde de høytlønte enn de lavtlønte. De fleste jurister kan fort tjene tre ganger så mye i det private. Turnoveren i politiet og Skatteetaten vet vi alt om, for disse gruppene er blitt sittende og finansiere lavtlønnstilleggene som LO har fått gjennomslag for, sier Bromander.
Forvaltningsdepartementet har ikke besvart en henvendelse fra Rett24.
– Ville være en sensasjon
Regjeringens ris bak speilet når en streik får for store konsekvenser, er alltid tvungen lønnsnemd. Dette er rett og slett et lovvedtak som avslutter streiken og tvinger partene til å godta Rikslønnsnemndas avgjørelse.
Men heller ikke her er denne saken normal.
Det har nemlig aldri skjedd at nemnda er kommet til noe annet enn at en eksisterende avtale skal forlenges. Normalt forårsakes jo streik av at arbeidstakerne har krevd noe de tidligere ikke hadde. Da forlenger man ganske enkelt avtalen for to år til.
Problemet for regjeringen er imidlertid at den nettopp ikke ønsker å forlenge avtalen. Regjeringen ønsker tvert imot å avslutte den, og bytte den med en annen. Er det i det hele tatt mulig for en lønnsnemnd å komme til et slikt resultat?
– Det ville være en sensasjon, sier Jan Fougner, partner i Wiersholm og professor II i arbeidsrett på BI.
– Det finnes kun praksis for å fortsette status quo.
– Er det ikke da i Akademikernes interesse å tvinge frem en lønnsnemnd så fort som mulig?
– Terskelen for tvungen lønnsnemd er høy, og den er man ikke i nærheten av foreløpig. Det er dessuten veldig følsomt for regjeringen å sende en slik proposisjon til Stortinget, når det er staten selv som er forhandlingspart. Det ville være en svært delikat situasjon.
– Har en slik situasjon oppstått før, der de streikende kan se ut til å ha mest å tjene på lønnsnemnd?
– Nei. Dette er veldig spesielt. Jeg tror denne streiken kommer til å vare lenge, før det til slutt blir lønnsnemnd, og så fortsetter status quo, sier Fougner.
