Det hører til sjeldenhetene at EU-domstolen samles i plenum. Det skjedde i april i år, i saken om Unionens verdier. Avsnitt 536 slår fast at fanebestemmelsen i TEU artikkel 2 er rettslig bindende. Ungarns stigmatisering og diskriminering av homofili var «i strid med selve Unionens identitet».

Unionens verdier

Dommen mot Ungarn kan fremstå som en super-konstitusjonell eksersis. Men det var medlemsstatene i fellesskap som drev den frem, som forsvar mot autoritære tendenser. EU-domstolens president Koen Lenaerts forklarer avgjørelsen enkelt: «Equal dignity is something quintessentially European and, as judges of a common legal order, we must stand for it.»

Ungarn-dommens budskap er klart: EUs-rettsorden hviler på gjensidig tillit mellom medlemsstatene. Det krever at alle som deltar respekterer felles grunnverdier, herunder charteret om fundamentale rettigheter (avsnitt 538 og 549).

Opptakten til dommen mot Ungarn er plenumsavgjørelsen om Unionens budsjett, fra 2022. I avsnitt 266 slo EU-domstolen fast at Unionens verdier må respekteres «at all times». Kravet har for lengst nådd EFTA-statene. EØS-avtalen artikkel 117 om finansieringsordningene får sitt innhold gjennom protokoller. Artikkel 1 i protokollen som gjelder i dag, tar inn grunnverdiene i TEU artikkel 2 og sier at de alltid skal gjelde.

Grunnverdiene og EØS

Sist uke lå dette på EFTA-domstolens bord. Og som i uken før det, leverte den sin kanskje viktigste avgjørelse noensinne. Dommen i E-25/25 gjaldt EØS-rettighetene til et homofilt ektepar. Deres barn var båret frem av surrogatmødre, og ved hjelp av eggdonor. Parets farskap ble bekreftet av en domstol i California. Paret bodde og arbeidet i Sverige, og California-dommen ble senere verifisert av en svensk domstol. Den ene faren var islandsk statsborger. Problemene oppsto da barna skulle registreres i det islandske folkeregistret. Surrogati er forbudt på Island og belagt med straffebestemmelser.

EFTA-domstolen konstaterte at en EØS-stat (Island) må godta et foreldre-barn forhold som er rettslig stadfestet i en annen EØS-stat (Sverige) «for the purposes of the exercise of their primary right to free movement of persons and the secondary legislation relating thereto.» Jeg lar detaljer og forbehold ligge, og løfter frem det prinsipielle.

I surrogati-dommens avsnitt 106 siterer EFTA-domstolen den ferske uttalelse i Skatturinn, som jeg omtalte i innlegget EUs charter om fundamentale rettigheter gjelder i EØS – denne gang med mer innpakning. Bak sitatet henviser EFTA-domstolen til plenumsdommen om Unionens verdier, avsnitt 129. Foran sitatet står det:

«The Court recalls that provisions of EEA law must be interpreted in the light of the fundamental rights which form an integral part of the general principles of EEA law whose observance the Court ensures.»

Den observante leser vil se at EU-domstolen er barnets donor. Det siterte er en parafrase over plenumsdommen avsnitt 130. EU og EØS er tuftet på samme grunnverdier.

Yrkesaktivitet

Men hvem gjelder EØS-menneskerettighetene for? I artikkelen Objectively comparable? viser Øyvind Bø og undertegnede at EØS-avtalen artikkel 1(2)b kan fylle rollen som en rettighetsbestemmelse som verner alle EØS-borgere.

Surrogati-dommens konklusjon bekrefter at retten til fri bevegelighet utledes av EØS-primærretten. Dommens avsnitt 98 tar artikkel 1(2)b som sitt utgangspunkt. Dommens avsnitt 117 viser til EU-domstolens avgjørelse i Nor Vest Pro, som er EU-parallellen. Men siden far var økonomisk aktiv og vernet av EØS-avtalen artikkel 28, trengte ikke EFTA-domstolen å vurdere om EØS artikkel 1 kan brukes.

Vi kan likevel merke oss at den andre av EFTA-domstolens to henvisninger til plenumsdommen om Unionens verdier står i surrogati-dommen avsnitt 116 som stadfester

«the principle that the best interests of the child shall represent a primary consideration in all actions concerning children, as expressed in Article 24(2) of the Charter»

Å si at trygdedes barn ikke har krav på samme menneskerettigheter som barna til dem med penger, eller å hevde at EØS-avtalen ikke anerkjenner at arbeidsledige er «personer» jf. dens artikkel 1(2)b – vel. Det er slike holdninger Koen Lenaerts ser det som enhver dommers plikt å stå opp mot.

EFTA-domstolen har vist at den har integritet til å gjøre det.