Tolga-saken har opprinnelse i en avsløring VG gjorde i 2018. Kjernen i saken er at kommunen i flere år hadde registrert tre brødre som psykisk utviklingshemmede, uten at de selv var klar over det. Diagnosene ga mer overføringer til Tolga kommune, samtidig som brødrene kunne settes under personlig og økonomisk vergemål.
To av brødrene reiste i 2020 søksmål mot Tolga-kommune, og krevde erstatning for ikke-økonomisk tap med grunnlag EMK artikkel 13. Etter brødrenes syn har kommunen handlet i strid med forbudet mot nedverdigende behandling og retten til respekt for privatliv.
Deres begrunnelse er at kommunen registrerte dem som psykisk utviklingshemmede uten at det var grunnlag for det, med den konsekvens at de ble satt under vergemål.
Internrettslig ansvar viktigst
Kmmunen avviser kravet på tre millioner kroner, men selve erstatningssøksmålet er foreløpig ikke behandlet. Temaet så langt har vært hvem som er rette saksøkt. Ettersom forpliktelser etter menneskerettskonvensjonen er en folkerettslig forpliktelse, konkluderte både tingretten og lagmannsretten at det er staten som er rette saksøkt. Søksmålet er derfor blitt avvist i to instanser.
Fredag kom Høyesterett til at det i et tilfelle som dette, der det ikke bare er spørsmål om fastsettelsessøksmål, kan reises søksmål direkte mot den aktuelle kommunen. Saken skiller dermed fra de tidligere avgjørelsene på feltet, som kun har dreid seg om statens folkerettslige ansvar, skriver førstvoterende Ragnhild Noer, og videre:
«Ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem som kan saksøkes for et krav om erstatning etter nasjonal rett, må det viktigste etter mitt syn være hvem som påstås å være ansvarlig internrettslig. Hvem som er folkerettslig ansvarlig for det eventuelle EMK-bruddet har mindre betydning. Norsk erstatningsrett bygger på at det rettssubjektet som har begått et rettsbrudd, også vil være erstatningsansvarlig for følgene av rettsbruddet så langt vilkårene for ansvar er oppfylt. Det taler for at søksmålet ikke anses som et krav som etter sin art bare kan reises mot staten.»
Frykter dobbeltspor
Staten anførte at dersom man åpner for slike søksmål mot kommunen, ville man risikere å få to parallelle rettsprosesser, en mot stat og en mot kommune. Høyesterett mener dette ikke kan være avgjørende, og skriver
«Jeg er enig i at dersom både kommunen og staten kan saksøkes som følge av samme EMK-brudd, vil man kunne få to avgjørelser med ulikt resultat. Det er en konsekvens av tvisteloven § 19-15, som sier at en dom normalt bare er bindende mellom partene. Men dette er etter mitt syn ikke noe avgjørende argument. Det er ikke unikt at samme spørsmål kan komme opp i saker mellom ulike parter og lede til ulikt resultat. Domsslutningen er uansett begrenset til å konstatere om saksøkte plikter å betale erstatning eller ikke, noe som skiller disse sakene fra fastsettelsessøksmålene.»
– Vårt syn er at all den stund kommunen åpenbart er forpliktet til å følge menneskerettighetene, så må det også være anledning til å holde dem ansvarlig og ikke sende regningen videre til staten, sa mennenes prosessfullmektig, Nicolai V. Skjerdal, til NTB da ankeutvalget fremmet saken til behandling.
Kommunen har beklaget at brødrene ble feilregistrert som psykisk utviklingshemmede, men anfører at kritikkverdig behandling ikke alene tilstrekkelig til å konstatere krenkelse etter EMK. Kommunen avviser at det foreligger erstatningsansvar.
Kjennelsen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)