Toril Øie etterlyser mer forretningsjuss i Høyesterett

– Høyesterett er en prejudikatsdomstol, og bør ha en sentral rolle på alle områder, også innen forretningsjussen.

Det sa justitiarius Toril M. Øie, da Høyesterett sist uke for andre gang arrangerte «Advokatforum». Så godt som alle dommerne møtte opp for å diskutere domstolens virke ansikt til ansikt med de rundt 50-60 advokatene som hadde meldt seg på arrangementet.

Øie pekte på at svært mange saker innen viktige forretningsfelter, som shipping, olje og gass og landkraft, oftest løses med voldgift.

– Vi vet at voldgiftpraksis kan være vanskelig tilgjengelig og fragmentarisk. Jeg vil peke på at det nå ofte ikke går mer enn et par år fra stevning til saken kan behandles i Høyesterett. Domstolene er ofte også mindre kostbare enn voldgift, sa Øie til det fullstappede møterommet.

Større nåløye

Og Øie fikk klart svar fra de fremmøtte. Skal advokatene rådgi sine klienter til å velge ordinære domstoler, må terskelen for å slippe inn til Høyesterett bli lavere. Forretningsadvokatene har nemlig ikke overdreven tillit til underinstansene, skal man tro uttalelsene fra flere av de som tok ordet under møtet. Flere pekte på manglende spesialisering blant dommerne som et problem.

– Voldgift-etterspørselen drives av frykt for feilaktige avgjørelser, ikke av hensyn til kostnader eller tempo i saksbehandlingen. At kompetansen i Høyesterett er høy er ikke så relevant, ettersom det er sjelden saker ender her. Det sentrale er nivået i tingrett og lagmannsrett, sa NHOs Halvor E. Sigurdsen, som selv har bakgrunn som utreder i Høyesterett og som advokat i Thommessen. 

Også Wiersholm-partner Bettina Banoun mener nåløyet til Høyesterett bør utvides, om domstolene skal kunne konkurrere bedre med voldgift.

– Det er litt som med arbeidet med å få flere kvinnelige partnere, man må ha en underskog som kan vokse. Om man i litt større grad tenkte at det er i hvert fall en mulighet for å slippe inn til Høyesterett, så ville man kanskje være mer tilbøyelig for å velge et domstolsspor, fremfor voldgift sa Banoun, og fikk følge av Nils-Henrik Petterson fra Glittertind:

– I lavere instanser er det så mye som går galt, og jeg vil si at tilliten ikke er høyere enn den fortjener å være. Det er litt rart at man ikke har vært litt mer villige til å tenke på spesialisering blant dommerne, sa Petterson.

Anke-taktikkeri

Ett tema som kom opp flere ganger, var taktikkeriet som gjøres fra prosessfullmektigene når avgjørelsene fra lagmannsretten ankes. Den ankende parten gjør sitt ytterste for å blåse opp det prinsipielle aspektet for å få sluppet inn saken, mens den andre siden gjør tilsvarende arbeid for å få saken til i veldig stor grad å handle om rene faktumvurderinger, som Høyesterett ikke er like glad i bale med. Øie fortalte at dette spillet var noe de var svært kjent med fra ankeutvalget, og noe som kunne gjøre det krevende å vurdere hvilke saker som faktisk egner seg for behandling i Høyesterett.

– Hvis det er riktig at vi ikke henviser nok saker, så kan det være fordi sakene ikke er tydelige nok i ankene. Da må det prinsipielle løftes bedre, sa Øie.

Mye skatt

Christian Reusch fra Simonsen Vogt Wiig mente Høyesterett i stadig større grad er i ferd med å bli et tvisteløsningsorgan mellom offentlig og privat.

– Trenden viser at Høyesterett på det sivile området mest blir et tvisteløsningsorgan mellom det offentlige og private. Skatt og avgift har hatt en 50 prosent økning i 20 års-perioden frem til 2014. For oss som ikke er spesialisert på saker om skatt- og avgift, kan det være litt vanskelig å forstå at Høyesterett bør behandle så mange saker på det området. Samtidig har andelen typisk privatrettslige saker falt med 10 prosentpoeng.

Reusch, som også leder Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess og voldgift, mente som de andre at spesialisering i de lavere instansene vil være nødvendig.

– Oppfattes Høyesterett som relevant for aktørene i næringslivet? Mitt svar på det er ja. Mitt inntrykk er at private virksomheter har tillit til Høyesteretts kompetanse. Men nåløyet for å få saken inn til behandling i Høyesterett er meget trangt. Realkompetansen ved behandlingen i tingretten og i lagmannsretten kan være mer usikker. Selv om det er mange kjempeflinke dommere i tingretten og i lagmannsrettene, er det sjelden lagmannsretten settes med tre faste, erfarne dommere. En hard silingspraksis i Høyesterett gjør det dermed usikkert om saken vil bli behandlet av et kompetent panel, i partenes øyne. Økt spesialisering i tingretten og lagmannsretten kan kompensere. Oslo tingretts håndtering av patentsaker er et eksempel på spesialisering som etter min mening fremstår som vellykket, sa Reusch.