I kronikken 23. juni 2026 betegnes Entercard-dommen som et gufs fra fortiden, det hevdes at Høyesterett sin institusjonelle hukommelse ikke rekker særlig langt og det påstås at dommen bidrar til lite annet enn unødvendig rettsuklarhet.

Eidsand Kjørven omtaler det som «greit nok» at det «taler for ansvar» at mannen bevisst overlot BankID-brikken – med passord og personnummer – og deretter i tre år unnlot å følge med på epost, skattemeldinger og bevegelser på kontoen. Dette representerer et markant avvik fra forsvarlig opptreden. Mannen var også kjent med at ekssamboeren tidligere hadde hatt problemer med egen økonomi – og pengespill.

Kritikken bygger etter mitt syn på en uriktig forståelse av regelverket om personlig kontroll over BankID: I kronikken hevdes det at «man som hovedregel må kunne regne med at folk ikke deler BankID med andre». I dommens avsnitt 47 legger Høyesterett til grunn at «BankID er en strengt personlig legitimasjon som uten unntak ikke skal deles med andre».

Nedtonet bebreidelse

Høyesterett sitt utgangspunkt er riktig, og det er godt fundert i dommen i avsnitt 33 til 38. I avsnitt 35 vises det til lovgrunnlaget som gjennomfører eIDAS-direktivet om «sole control». I avsnitt 36 vises det til BankID-avtalen som sier at «Passord [og] personlige koder (…) må ikke røpes for noen, heller ikke overfor politiet [eller] banken». I avsnitt 37 viser Høyesterett til at gjeldende lov § 3-19 første ledd nettopp viser til avtalegrunnlaget mellom banken og kunden.

I forlengelsen av den nedtonede bebreidelsen av mannen, hevdes det at det er av sentral betydning at mannen ikke hadde noen handlingsalternativer i den situasjonen han befant seg i. Etter mitt syn bygger heller ikke denne delen av kritikken på en treffende beskrivelse av de tilgjengelige alternativene. Kritikken koker ned til et spørsmål om disposisjonsfullmakt gjør det mulig å betale e-fakturaer i kontohaverens navn. En disposisjonsfullmakt gjør ikke det alene, men dette repareres enkelt ved at bankkunden deler e-faktura-tilgang med disponenten i nettbanken eller mobilbanken.

Ikke problematisk

På ett punkt – betydningen av forhold på bankens side – reiser kritikken et interessant spørsmål, men etter mitt syn gir den ikke et godt svar. Det er uansett ikke grunnlag for påstanden om at dommen er et gufs fra fortiden.

Høyesterett har tatt utgangspunkt i at forhold på bankens side må tas i betraktning i uaktsomhetsvurderingen (avsnitt 53), og foretar i avsnitt 54 til 67 en grundig drøftelse av flere mulige kontrolltiltak. I denne drøftelsen er det vist til HR-2020-2021-A Brabank (omtalt av Eidsand Kjørven som Easybank). I Brabank fikk et ektepar utbetalt et forbrukslån ved misbruk av en annen manns BankID. Det var imidlertid usikkert hvordan ekteparet hadde fått tilgang til mannens passord. I avsnitt 105 beskrives mannens opptreden som «noe uforsiktig», og «som så begrenset at det (…) ikke kan være grunnlag for å anse hans handlemåte som uaktsom med den virkning at han blir erstatningsansvarlig». Den moderate bebreidelsen ble vektet mot at banken, som profesjonell aktør, inngikk låneavtalen «utelukkende basert på identifikasjon og elektronisk signatur gjennom bankID» (avsnitt 104).

På dette punktet er kritikken interessant fordi det kan hevdes at det oppstår et spenningsforhold mellom Brabank og Entercard. Når det gjelder forbrukslån, vil ofte utgangspunktet være at det ikke eksisterer et kundeforhold før låneopptaket. Situasjonen for bankene fremstod derfor tilnærmet lik i de to sakene da søknadene om forbrukslån ble mottatt. Når situasjonene er såpass like, er det forståelig at bankene etter Entercard-dommen reiser spørsmål om hva som kreves av kontrolltiltak utover det som følger av dagens regler.

Høyesterett gir imidlertid svar på dette i Entercard-dommen. Det følger av avsnitt 54, under henvisning til avsnitt 59 i Brabank-dommen, at fraværet av tidligere kundeforhold, lånebeløpets størrelse og at låneavtalen ble inngått utelukkende med digital signatur, medfører at «det stilles visse krav til [bankens] kontrolltiltak». En konkret vurdering av flere mulige kontrolltiltak drøftes deretter i avsnitt 55 til 68, og innledes i avsnitt 53 med at Høyesterett ikke fant «påvist forhold ved selve søknaden som tilsa skjerpet aktsomhet fra Entercards side». Her finner man svaret. For at forhold på banken sin side skal få betydning for aktsomhetsvurderingen, må det foreligge konkrete omstendigheter ved lånesøknaden som utløser et krav om skjerpet aktsomhet. Først når slike forhold oppstår, vil man kunne tenke seg at banken må foreta kontrolltiltak utover det som følger av dagens regler, eksempelvis videomøte med kunden.

Jeg oppfatter ikke spenningsforholdet mellom Brabank og Entercard på dette punktet som problematisk. Vurderingen i Brabank-dommen er forholdsvis spe i avsnitt 104. Høyesterett har loddet betydningen av forhold på bankens side langt mer i dybden i Entercard-saken. Dommen utdyper og presiserer derfor aktsomhetsvurderingen heller enn den forvirrer.

Lemping

Kritikken omfatter også lempingsspørsmålet. I kronikken er Høyesteretts begrunnelse beskrevet som «svært problematisk». Når ansvarsgrunnlaget bygger på et meget alvorlig og vedvarende avvik fra grunnleggende sikkerhetsregler, er det etter min mening ikke overraskende at terskelen for lemping blir høy.

Eidsand Kjørven sammenlikner lempingsspørsmålet i saken med Rt. 2014 s. 165 (ildspåsettelse) og HR-2025-2523-A (grovt skadeverk). Dommene gir etter mitt syn begrenset veiledning.

Sammenligningen med eldresenter-dommen bygger på en forutsetning om at lempingsvurderingen først og fremst skal reflektere handlingens straffverdighet. Slik fungerer imidlertid ikke skl. § 5-2. I dommen vurderte Høyesterett ansvaret på 1,5 millioner som urimelig tyngende, særlig begrunnet i «den ansvarliges økonomiske bæreevne» og «foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter». Det ble lagt vekt på at ansvaret i flere år ville øke som følge av påløpte renter (avsnitt 22 og 24). Det ble også vist til at ildspåsettelsen var et resultat av en innskytelse i en forvirret tilstand (avsnitt 30). At det var tale om et regresskrav ble også ansett som «et moment ved vurderingen» (avsnitt 25). Dommen er avsagt under adskillig tvil (avsnitt 33).

I klimaaktivist-saken hadde to demonstranter sprayet maling på fasaden til departementets lokaler. Kostnadene ved utbedring utgjorde drøyt 2,3 millioner, som ble dekket av Gjensidige. I tingretten og lagmannsretten la påtalemyndigheten ned påstand om at ansvaret skulle lempes. Dette medførte at Høyesterett – som behandlet lovanvendelsen – ikke kunne ha fastsatt en høyere erstatning, se dommen avsnitt 76 til 80. Lagmannsretten fant grunnlag for lemping i tråd med påtalemyndigheten sin anførsler. Høyesterett tilføyde for sin del at kostnadene ble unødvendig store (avsnitt 96). Det ble også lagt vekt på at skaden var dekket av en forsikring (avsnitt 97). Høyesterett fant derfor ingen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse, og hadde ingen anledning til å fastsette en høyere erstatning.

Kritikken av lempingsspørsmålet overser etter mitt syn at vurderingen må ta utgangspunkt i det ansvarsgrunnlaget Høyesterett har lagt til grunn. Når ansvaret beror på et alvorlig og vedvarende avvik fra forsvarlig opptreden, er det ikke overraskende at terskelen for lemping blir høy.

En passant: Slutningen – anken forkastes – er ikke et arbeidsuhell, slik det hevdes. Rentetapet er vurdert som et økonomiske tap (avsnitt 70), og inngår i lagmannsrettens slutning.

Entercard-dommen skaper etter mitt syn ikke rettsuklarhet. Tvert imot utdyper og presiserer den hvordan ansvarsvurderingen skal foretas når en bankkunde bevisst har gitt andre tilgang til sin egen BankID. Kritikken av dommen bygger på en nedtoning av nettopp dette forholdet. Når dèt premisset svikter, mister også de øvrige innvendingene mye av sin kraft.