Avgjørelsen Hålogaland lagmannsrett har avsagt springer ut av en tvist mellom aksjonærene i et eiendomsselskap i Mo i Rana, tidligere Norsk Jernverk AS. To av aksjonærene krevde dom på at de hadde rett til å innløse aksjene i forbindelse med en kapitalutvidelse. Dette har utløst et mylder av tvister, hvorav flere er avgjort ved voldgift.
Voldgiftsretten det nå er snakk om, ble satt med høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg, professor Margrethe Buskerud Christoffersen og MP i Wiersholm Stephan L. Jervell. I etterkant har de to partene krevd at voldgiftsdommen settes til side som ugyldig. Det er dette lagmannsretten nå har tatt stilling til.
Habilitet
Én av innsigelsene som er reist, gjelder habiliteten til Jervell. Det viser seg nemlig at en av Jervells kolleger i Wiersholm har representert den ene saksøkte i forbindelse med helt andre spørsmål, parallelt med voldgiftsbehandlingen. Den andre av de to saksøkte mente dette måtte innebære at dommen skulle kjennes ugyldig i sin helhet.
Motparten motsatte seg dette, blant annet under henvisning til at de to saksøkte uansett hadde felles interesser i saken. Lagmannsretten legger til grunn at hensynet til «allmenhetens tillit» ikke er like fremtredende i voldgiftssaker som i de alminnelige domstolene, og skriver:
«Flertallet har i den forbindelse for det første lagt vekt på at Wiersholm ikke var Celsas «husadvokat», og at klientforholdet, sett fra advokatfirmaets side, var av begrenset betydning. Wiersholm var ikke avhengig av å beholde Celsa som klient i framtida. I tillegg har retten lagt vekt på at det ikke foreligger noen tilknytningspunkter mellom saksforholdet i voldgiftssaken og det saksforholdet advokatoppdraget gjaldt.»
Summene
Flertallet fremhever at Wiersholm omsetter for milliardbeløp, mens det aktuelle klientforholdet kun var fakturert 1,9 millioner. Dette er en vurdering som ikke deles av mindretallet, som påpeker at de store advokatfirmaene sjelden vil være økonomisk avhengig av enkeltklienter. Mindretallet skriver videre:
«Et vesentlig poeng for mindretallet er for øvrig Jervells rolle i advokatfirmaet. Jervell er managing partner, altså toppsjefen i Wiersholm, og har tidligere vært både styreleder og styremedlem. Dette tilsier at Jervell må identifiseres mer med Wiersholm enn andre partnere og ansatte i advokatfirmaet. Dersom Jervell isteden hadde vært ansatt f.eks. som senioradvokat, ikke hadde vært en sentral lederskikkelse, og heller ikke hadde hatt noen personlig inntjening som følge av klientforholdet, kunne saken sett annerledes ut for mindretallet.»
Strid om rettslig interesse
En annen innsigelse som ble reist mot den aktuelle voldgftsdommen, var at saksøkerne ikke hadde rettslig interesse i å få dom i tråd med den aktuelle påstanden. Påstanden var en fastsettelsesdom på at de saksøkte hadde opptrådt i strid med en aksjonæravtale. Lagmannsretten mener dette ikke er en ugyldighetsgrunn som kan fremmes i medhold av voldgiftsloven, og skriver:
«Etter flertallets syn vil en omkamp om rettslig interesse som en ugyldighetsgrunn åpne for unødige og langvarige etterfølgende prosesser for de alminnelige domstolene. Voldgift etter norsk rett ville i tilfelle framstå som mindre effektivt og attraktivt enn det som har vært lovgivers mening. Oppsummert peker disse rettskildene nokså entydig i retning av at manglende rettslig interesse ikke gir grunnlag for ugyldighet etter voldgiftsloven § 43 andre ledd nr. 2.»
Avgjørelsen er ennå ikke rettskraftig, og er foreløpig ikke publisert.
