– EMD er en merkevare, og en merkevare må markedsføres

I to dager har Robert Spano, med Arnfinn Bårdsen på slep, frest rundt i Oslo for å møte alt som kan krype og gå av juridiske aktører. Islendingen med det italienske navnet har sittet som dommer i Strasbourg siden november 2013, de siste to årene som president. Men nå er altså åremålet på ni år snart utløpt.

Avslutningen av oppholdet er blitt mer ekstremt enn noen kunne forestille seg, med krigsutbrudd mellom to medlemsland og eksklusjonen av Russland.

Han har ennå ikke rukket fylle 50, det skjer i august. Men han har rukket skrekkelig mye annet. Han har vært tingrettsdommer, professor, dekan på juridisk fakultet i Reykjavik, medlem og leder av diverse kommisjoner og utvalg, og nå altså ni år i Strasbourg. Parallelt har han fått fire barn. Det eldste er 27 år gammel jurist på Island, det yngste en 13-åring oppvokst i Strasbourg.

– Å holde møter som de jeg har gjort her i Oslo nå, er en viktig del av jobben som president. Jeg pleier å si at min stilling er én tredel dømmende virksomhet, én tredel administrasjon av domstolen, og én tredel juridisk diplomati.

– Under forelesningen i Gamle Festsal torsdag sa du at menneskerettsdomstolen er en merkevare, og at merkevarer trenger markedsføring. Hva mente du med det?

– Mange rynker på nesen når jeg sier det, men det handler om domstolens legitimitet. En institusjon som skal aksepteres, må forstås. Så en stor del av jobben min er å forklare hva vi gjør, på en måte som folk kan forstå. Derfor må presidenten være en talsmann for domstolen, som inngår dialog med alle myndigheter og institusjoner som tar del i prosessen.

– En eksistensiell trussel

Under forelesningen torsdag trakk han frem Høyesteretts håndtering av Strand Lobben-dommen som et eksempel på hvordan nasjonalstatene ideelt sett skal implementere det som kommer fra EMD. Realiteten er imidlertid at stadig større deler av medlemsmassen i Europarådet har rettsstater som går i stikk motsatt retning. Russland er alt kastet ut, mens både Tyrkia, Polen, Ungarn og flere andre ser fremvekst av til dels sterkt illiberale verdier.

– Med situasjonen i Ukraina står vi overfor en eksistensiell trussel mot den europeiske rettsorden. De grunnleggende verdiene i Europarådet er under press, og vi er vitner til fremveksten av totalitarisme, fortalte Spano til tilhørerne i Festsalen torsdag ettermiddag.

– EMD ble etablert av en liten gruppe ganske like, vesteuropeiske land, med liberale kulturer. Når EMK i dag skal romme rettskulturer som strekker seg fra Norden til Azerbaijan, hvordan skal man klare å definere de felleseuropeiske verdiene som domstolen skal implementere?

– De grunnleggende verdiene i Europarådet lå der fra konvensjonens tilblivelse. De landene som er kommet til siden, har aksepterte disse verdiene gjennom å knytte seg til konvensjonen.

– Men verdiene er ikke statiske, de utvikles kontinuerlig. Kan prisen for å eksportere liberale verdier fra vest bli at vi også må akseptere import av mer illiberale verdier fra øst?

– Det er min oppfatning at ingen illiberale verdier er importert til Vest-Europa gjennom domstolens praksis.

– Du sa i talen din at norske domstolers oppfølging av Strand Lobben-dommen har vært «eksemplarisk». Hva la du i det?

– Da siktet jeg til hvordan Høyesterett behandlet avgjørelsen, og umiddelbart dro opp tre storkammersaker for å veilede de lavere domstolene i hvordan dette skulle implementeres. Denne instinktive reaksjonen er slik nasjonale domstoler skal reagere, men jeg kan nok si at det ikke er normen for hvordan du ser nasjonale domstoler reagere.

– Det er ikke vanlig at nasjonale domstoler gjør det slik?

– Det er ikke vanlig.

Italiener på mellomlanding

– Hva skal du gjøre når du er ferdig i EMD?

– Jeg har vært i offentlig sektor i 25 år. Så nå tenkte jeg kanskje prøve meg i privat virksomhet, forteller Spano, og forteller at han ser for seg å ta med familien til advokatvirksomhet i London eller Paris.

De fire barna er ellers spredd over store avstander. I tillegg til datteren på Island og tenåringen i Strasbourg, har han en datter i motebransjen i Paris og en sønn som er industridesigner i New York.

– Robert Spano er ikke noe islandsk navn. Hvor kommer det fra?

– Det kommer fra min far fra Napoli, som i 1970 var på vei til New York og mellomlandet på Island for å få billigere flybillett.

Mellomlandingen var lang nok til at Spanos far rakk å dra på diskotek.

– Der møtte han min mor, og resten er historie. Oppholdet på Island ble mye lenger enn planlagt!