ChatGPT er på full fart inn i domstolene og det har allerede fått konsekvenser. I Kode24 26. november beskriver advokatfullmektig Sondre Knudsen hvordan motparten la frem et 700 sider langt prosesskriv forfattet av kunstig intelligens. I oktober skrev Finansavisen om Henning Solberg som leverte et prosesskriv skrevet av ChatGP. Velformulert, men fullt av feil.
Sakene viser at rettssystemet må forholde seg til en ny type aktør: Den selvprosederende borgeren med KI som hjelpemiddel.
Det er på tide at vi tenker gjennom hvordan domstolene kan møte denne utviklingen. Vil kunstig intelligens hjelpe den selvprosederende, eller vil det overbelaste domstolene og profesjonelle motparter, og til slutt bli både dårligere og dyrere for den selvprosederende?
Digitale snarveier i et kostbart rettssystem
Bak begge historiene er det en realitet som mange kjenner seg igjen i. Behovet for rettshjelp er stort, men juridisk rådgivning er dyrt og lite tilgjengelig, selv etter endringene i rettshjelpsloven i oktober. Når profesjonell hjelp blir for dyrt eller utilgjengelig, søker folk digitale snarveier.
Brukt riktig, kan språkmodeller bidra til å gjøre det lettere å navigere rettssystemet. Språkmodeller som ChatGPT er gratis og alltid tilgjengelig. Den kan hjelpe med struktur, språk og form, og blir stadig bedre til å finne relevant informasjon. For en privatperson uten mulighet for advokatbistand, kan kunstig intelligens bidra til å strukturere informasjonen de ønsker å legge frem i et format som er gjenkjennelig for domstolen.
Generativ KI kan også bidra til å øke forståelsen av juridiske dokumenter og regelverk, eller være et nyttig hjelpemiddel for dem som av ulike årsaker ikke behersker språket.
Overbelastning av domstolene
Men nedsiden er betydelig. Når selvprosederende parter bruker generativ KI, kan domstolene oversvømmes av velformulerte dokumenter med feil og lite relevant innhold.
En av forfatterne, Lavrans Spiteri, har selv nylig vært dommer. Han har erfaring med at enkelte selvprosederende parter har sendt lange tekster med argumentasjon til domstolen. Selv om argumentene har vært språklig klare, har innholdet - etter nærmere undersøkelser - ofte vært mangelfullt eller grunnløst. I enkelte tilfeller har budskapet fremstått absurd sett opp mot sakens faktum.
Det skaper merarbeid for motpartene, men også domstolen, fordi den er forpliktet til å gjennomgå og ta stilling til argumentene. Ofte er det først når dommeren får full oversikt over sakens faktum, at man kan konkludere med at de presenterte argumentene var grunnløse. På det tidspunktet kan man ha kastet bort unødvendig tid på argumenter som klart ikke kan føre frem. I tillegg skaper det en større risiko for uriktige avgjørelser når domstolen blir servert store mengder KI-generert argumentasjon.
Hvordan hjelpe selvprosederende
Den norske tvisteloven har regler som setter rammer for hvor omfattende stevning og tilsvar skal være, samt at muntlige innlegg skal være konsentrerte. Disse reglene er imidlertid krevende for dommere å håndheve. Både fordi reglene gir lite konkret veiledning, og er skrevet før eksplosjonen i bruk av generativ KI. Det er også vanskelig å bedømme hvilke argumenter som er uproporsjonale før man har fått god oversikt over saken, og det blir desto mer krevende å få den nødvendige oversikten på et tidlig stadium i saken, når den oversvømmes med tilsynelatende klare og velformulerte argumenter.
En mulig reaksjon kan være at selvprosederende blir straffet med ileggelse av høyere sakskostnader, fordi de har vidløftiggjort saken. Det kan trolig fungere allmennpreventivt, dersom pressen løfter det frem i mediene. Likevel er det neppe en løsning som ivaretar hensynet til rettssikkerhet. Det dreier seg om selvprosederende parter som forsøker å gjøre sakførselen billig, uten å forstå konsekvensene av omfattende argumentasjon.
I Australia har føderale domstoler advart mot bruk av språkmodeller, og i Queensland har domstolene allerede gått foran, og publisert en egen veileder for selvprosederende om bruk av språkmodeller. Vi mener at Norge bør følge etter. En kort veileder fra Domstoladministrasjonen der man blant annet kan stille krav om å opplyse når KI er brukt, vise til verifiserbare kilder og ta ansvar for innhold, kan være et enkelt skritt med stor effekt.
Teknologien kan hjelpe dem som ikke har råd til advokat, men også gjøre rettssystemet mer sårbart for feil og overbelastning. Språkmodeller kan ha en plass i domstolene for dem som står alene, men bare hvis rammene er på plass. Ellers kommer rettssaker til å bli dyrere og tregere også i årene som kommer.
