– Hvorfor valgte du jussen?

– Det var jo egentlig ikke jussen i første omgang for min del. Jeg var et halvår innom medisin, for jeg kommer fra en familie med mange leger. Men jeg fant veldig fort ut at jeg ikke hadde lyst til å bli lege, og det brakte meg over til språk, litteratur og til slutt medievitenskap, med hovedfag i massekommunikasjon. Min første jobb var som informasjonskonsulent på Det norske teateret i Oslo, fra 1991 til 1994.

– Du tenkte ikke på å bli journalist da?

– Nei, det har jeg aldri vurdert. Jeg tror kanskje jeg har hatt et slags ønske om å være en del av styringssystemet, mer enn å være i opposisjon til det. Jeg har alltid hatt ønske om å bygge opp noe, mer enn å bryte ned. Og det er ofte det som blir journalistens jobb. 

– Hehe, joda, jeg ser den. Journalister er jo ofte noen kranglefanter, det lar seg ikke fornekte.

– For all del, det er viktig med journalister. Medias kontrollfunksjon er veldig viktig, og hele denne utredningen er et forsøk på å synliggjøre akkurat det.

Utredningen Aarli viser til, er den massive enkeltpersonsutredningen hun i fjor vinter leverte om dokumentoffentlighet i straffesaker der hun vurderer mulige endringer i det fragmenterte regelverket for allmennhetens rett til dokumentinnsyn i straffesaker. Utredningen foreslår blant annet å utvide pressens tilgang til dokumenter fra etterforskningen og å gi allmennheten tilsvarende rett til innsyn i straffesaker som de har i sivile saker, og er for tiden på høring.

– Hvordan var det å lage en helt utredningen alene, uten å være del av et utvalg?

– Det er egentlig litt rart å være på høring av «bare meg». Jeg har sittet i utvalg før, men det har aldri vært så personlig. Nå blir det litt personlig. Men man forsøker bare å gjøre så godt man kan, og så er det er klart at når man utpeker en enkeltperson til en slik oppgave, så blir perspektivet mer begrenset enn i et utvalg, Jeg har forsøkt å ha kontakt med mange underveis. Det er helt sikkert ting jeg har oversett, men min største bekymring er vel egentlig at det ikke skal skje noe. At alt bare skal havne i en skuff.

– Samtidig sitter du i Ytringsfrihetskommisjonen. Det er et betydelig mindre konkret oppdrag, med fryktelig mange medlemmer. Hvordan går det der?

– Vi er ferdige. NOU'en er i trykken, og skal lanseres under Arendalsuka. Jeg kan vel si at dette er den mest fargerike kommisjonen jeg har sittet i, og i løpet av den prosessen har jeg kjent litt på at jeg er glad jeg ble jurist.

– Fordi?

– Fordi man som jurist har en bestemt metode for å løse et mandat. Kommisjonen fikk jo en krevende oppgave, med er veldig bredt mandat som går langt ut over det jurister kan besvare, der det heller ikke er så klart hva utredningen skal brukes til, og av hvem. Men vi kommer med en rapport der vi har kartlagt og redegjør for veldig mye, og kommer med en rekke forslag til tiltak. Det er jo ikke helt opplagt for jurister hvordan forslag til ikke-juridiske tiltak kan tas videre og hvem som vil ta ansvar for dette, men her får vi stole på ikke-juristene.

– Men hva var det som fikk deg til å droppe informasjonsbransjen, og studere juss?

– Jeg hadde det gøy veldig gøy i et par år, men begynte ganske fort å tenke at det var litt lite utviklingsmuligheter i jobben. Jeg giftet meg og flyttet til Bergen, og i en fødselspermisjon tok jeg første avdeling. Det var fordi jeg hadde noen nære venner som var jurister, og de drev stadig og skiftet jobber og hadde ideer til nye jobber. Jussen ble oppdagelse av en helt ny verden. Jeg husker jeg tenkte at dette er jo noe alle burde kunne. Man forstår jo samfunnet så mye bedre når man kan litt juss.

I dag kan Aarli mer enn litt juss. Første avdeling under permisjon ble til slutt til en doktorgrad, og til slutt et professorat ved Universitetet i Bergen, der hun nå har vært i 20 år.

– Jeg følte at jeg hadde kommet litt sent i gang, og at jeg derfor måtte stå på litt. Jeg opplever at det å være professor gir en veldig variert arbeidsdag, og det åpner også for utvalgsarbeid som jeg synes er fantastisk gøy.

– Har du noen gang tenkt på å ta en vanlig juristjobb? 

– Egentlig ikke det. Jeg søkte riktig nok en gang på en dommerfullmektigstilling, som jeg ikke fikk. Men etterhvert ble det liksom ikke så aktuelt.

– Og sommerferien på universitetet?

– Det er når studentene forsvinner at du får tid til å skrive!  Så akkurat nå sitter jeg og skriver på et innlegg til Nordisk juristmøte. Ellers skal jeg på hytta og hugge ved, og en tur nordover. Sønnen min har turnus som lege på Andøya, så vi skal besøke ham.

– Så han har plukket opp familietradisjonen altså!

– Ja. Men jeg har en også sønn som er jurist, og en datter som holder på å bli det. Dessuten er jeg gift med en lege!