I Kirkens Bymisjon Rettshjelp A-krim møter vi daglig mennesker som lever med konsekvensene av usaklige oppsigelser.
Vernet sikrer at en oppsigelse må være saklig, og at arbeidsgiver ikke kan «prøve seg» uten risiko. Fjerner vi det, vet vi av erfaring at mange arbeidstakere ikke vil ha økonomi eller overskudd til å føre saken sin.
Som Jussbuss påpeker: Retten til å stå i stilling under tvist er ikke et unødvendig privilegium, men et avgjørende rettssikkerhetsvern.
Arbeidsgivers utfordringer krever andre løsninger
Bekymringene som løftes i innlegget fra McIntyre og Fromreide er reelle. Oppsigelsessaker kan være krevende, særlig for små og mellomstore bedrifter, og langvarige prosesser kan tære på både økonomi, drift, og arbeidsmiljø.
Men å svekke arbeidstakers vern vil ikke løse disse utfordringene. Tvert imot risikerer vi at flere ulovlige oppsigelser aldri blir prøvd for retten, og at de som allerede står svakest, mister den siste rettslige beskyttelsen de har.
Å svekke stillingsvernet bryter dessuten med regjeringens egen handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Regjeringen har slått fast at sårbare arbeidstakere må beskyttes bedre, ikke dårligere. Å fjerne eller svekke retten til å stå i stilling under tvist vil være å gjøre det motsatte av det planen legger opp til.
De mest utsatte mister mest
De som rammes hardest er de med midlertidige kontrakter, lav lønn, og liten kunnskap om rettigheter – akkurat de gruppene regjeringen sier den vil beskytte.
Kirkens Bymisjon har tett kontakt med EØS-arbeidsinnvandrere i utsatte bransjer som bygg, renhold og transport. Utnytting av sårbare arbeidstakere foregår i stort omfang – nesten alle arbeidsinnvandrere vi møter har hatt én eller flere erfaringer med arbeidsgivere som bryter loven. De fleste er ufaglærte, snakker lite norsk eller engelsk og har lite kunnskap om det norske systemet. Få, om noen, er organisert. Mange jobber i konjunkturutsatte bransjer, med stor risiko for arbeidsløshet. Flere lever i fattigdom, forsørger familie i hjemlandet og har ingen økonomisk buffer.
Uten retten til å stå i stilling mister de inntekt, bolig og i noen tilfeller oppholdsgrunnlaget i Norge før saken er prøvd. For mange betyr det bostedsløshet eller retur til hjemlandet uten å forfølge kravet rettslig.
Når de samtidig mangler et reelt sosialt sikkerhetsnett, blir konsekvensene dramatiske. Vi har sett mange som gir opp saken sin fordi de må bruke all energi på å finne nytt arbeid.
Regjeringens egen handlingsplan peker ut EØS-borgere som særlig utsatt, og lover bedre informasjon, mer tilsyn og lettere tilgang til rettshjelp. Men alt dette blir lite verdt hvis vi samtidig fjerner det prosessuelle vernet som gjør det mulig å stå løpet ut, og arbeidstakeren står på bar bakke mens saken pågår.
Risikoargumentet – et spørsmål om perspektiv
I debatten pekes det på at dagens regelverk gjør arbeidsgivere mer forsiktige med å ansette, og at særlig oppstartsbedrifter trenger mer fleksibilitet. Men fleksibilitet må ikke bli et annet ord for utrygghet. For mange av de vi møter, er «fleksibilitet» hos arbeidsgiver ensbetydende med at arbeidsforhold kan avsluttes uten reell grunn, og at kampen mot usaklige oppsigelser blir umulig.
Det pekes på at dagens regelverk gjør arbeidsgiver utsatt ved feilansettelser, brudd på arbeidsavtalen eller behov for nedskalering. Men dette er forhold som i seg selv kan utgjøre saklig grunn til oppsigelse, og som derfor ikke krever et svekket vern. Loven skal være lik for alle. Å fjerne eller svekke stillingsvernet vil først og fremst ramme de sakene der oppsigelsen faktisk er usaklig – og da er det de mest sårbare arbeidstakerne som betaler prisen.
Et sterkt stillingsvern er garantien for at en oppsigelse faktisk må være saklig, og at arbeidsgiver tar en reell risiko ved å si opp noen uten grunnlag. Uten denne risikoen åpner vi for flere ulovlige oppsigelser, der arbeidsgiver «prøver seg» i håp om at arbeidstakeren ikke orker eller har råd til å gå til sak.
Vil vi bekjempe arbeidslivskriminalitet må vi styrke vernet
Et samfunn som virkelig vil bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet svekker ikke slike rettigheter – det styrker dem. At arbeidstakere har mulighet til å både gå til og stå i en sak mot arbeidsgiver, er avgjørende for å avdekke lovbrudd og hindre utnyttelse.
Svekkes vernet, mister myndighetene også en viktig kilde til å avdekke ulovlige forhold. Vi kan ikke legge til rette for at useriøse arbeidsgivere spekulerer i arbeidstakeres manglende ressurser til å forfølge en sak.
Budskapet bør være klart: Hvis du vil si opp noen, må du ha en saklig grunn – og du må være villig til å stå for den.
