Det skal svært mye til før man kan sies opp fra en stilling. Vernet i arbeidsmiljøloven kapittel 15 er sterkt. Men lederen for LO juridisk, Atle Sønsteli Johansen, mener stillingsvernet ikke er relevant i spørsmålet om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for oljefondet.
Årsaken er at Høyesterett allerede i Rt-2004-76 slo fast at stillingsvernet etter arbeidsmiljøloven ikke gjelder før man faktisk er tiltrådt i stillingen. Og Tangen tiltrer ikke før 1. september. I perioden mellom avtaleinngåelse og tiltredelse, der vi nå befinner oss, reguleres arbeidsforholdet kun av ordinære avtalerettslige prinsipper, som for eksempel prinsippet om bristende forutsetninger.
Kun tre alternativer
– De folkevalgte har den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt i Norge. Dersom Stortinget velger å stille nye etiske krav til stillingen eller fondet, kan Tangen velge å følge de regler Stortinget vedtar, levere inn sin oppsigelse, eller selv bli sagt opp. Det gjelder spesielt for ny leder, som ennå ikke har tiltrådt stillingen, og dermed ikke har opparbeidet seg noe stillingsvern etter loven, sier Johansen.
Høyesterettsdommen fra 2004 gjaldt en lærer, som etter avtaleinngåelse viste seg ikke å ha den formalkompetansen som arbeidsgiver trodde han hadde.
– Alternativet, at oljefondet nekter å følger de etiske krav Stortinget fastsetter, er realpolitisk helt utenkelig. Finansdepartementets innhenting av en juridisk betenkning om muligheten for å instruere Norges Bank om ansettelsen, er slik sett kun et sidespor, sier Johansen.
– Ikke i strid med RGA
Betenkningen Johansen sikter til, ble bestilt av Finansdepartementet fredag. Den er skrevet av advokater ved Arntzen de Besche, som i mai ga Tangen råd i forbindelse med ansettelsesavtale. Det er reist kritikk mot at firmaet her havner i en dobbeltrolle, der det først gir råd om hvordan avtalen bør lages, og deretter gir råd om hvorvidt den kan brytes.
Professor Geir Woxholth, som har skrevet boken «God Advokatskikk», mener det neppe foreligger noe brudd på disse reglene.
– Selv om det her neppe foreligger noe brudd på RGA, er det selvsagt et spørsmål om departementet burde ha funnet seg et annet firma. Det skal jeg ikke ha noen mening om, sier Woxholth.
Han peker på at RGA har bestemmelser om såkalt dobbeltrepresentasjon i pkt 3.3.2, hvor det fremgår det at en advokat, «i samme sak», «ikke må representere eller handle på vegne av to eller flere klienter hvis det foreligger eller oppstår motstridende interesser mellom dem i saken eller det er en klar risiko for dette».
– Siden Arntzen de Besche har hatt en sak for Tangen tidligere, og senere påtok seg et oppdrag for departementet, er vilkåret om en motstridende interesse oppfylt, og i det minste vil det være en klar risiko for en slik interessekonflikt. Men forbudet gjelder bare i «samme sak». Det er ikke uten videre klart at en sak om Tangens ansettelsesforhold om arbeidsrett kan anses som «samme sak» som en sak om Finansdepartementets potensielle rett til å instruere Norges Bank. Rettslig sett er saksforholdene helt forskjellige. Det forhold at begge sakene har en tilknytning til Tangen og hans ansettelsesforhold som sjef for Oljefondet er det som er felles her. Jeg synes ikke det er opplagt at det er tale om dobbeltrepresentasjon i samme sak, men jeg anser nok spørsmålet som tvilsomt. Det er videre klart at regelen om dobbeltrepresentasjon gjelder for samtlige advokater i Arntzen de Besche, selv om det er ulike ansvarlige advokater (partnere) på disse to oppdragene, jfr RGA punkt 3.2.6, sier Woxholth.
Han peker også på at det i RGA pkt 3.2.5 er inntatt regler om såkalt klientsamtykke.
– Disse innebærer at klienten gjennom sitt samtykke kan bevirke at advokaten gis frihet til å påta seg oppdrag som ellers ville ha vært i strid med reglene om interessekonflikter. Unntaket gjelder likevel ikke uavkortet. I denne saken har departementet uttalt at de var klar over det tidligere oppdraget, fordi Arntzen de Besche hadde informert om det, og departementet anså at det ikke var til hinder for departementets oppdrag. Dette tilsier at firmaet går klar av forbudet mot dobbeltrepresentasjon, sier Woxholth.
Videre peker han på at regelen oppstiller den begrensning at et samtykke ikke kan frita dersom advokatens «plikt til lojalitet eller fortrolighet overfor en klient eller advokatens plikt til uavhengighet derved blir brutt.»
– Dersom Arntzen de Besche har foretatt en vurdering av om klientforholdet til Tangen og det tidligere oppdraget ikke innebærer noe slikt lojalitets- eller fortrolighetsbrudd, vil advokaten/firmaet stå fritt til å påta seg det nye oppdraget. En slik vurdering kan selvsagt overprøves av disiplinærmyndigheten i ettertid. Jeg legger til grunn at Arntzen de Besche har foretatt en slik vurdering, og funnet det forsvarlig å påta seg oppdraget for departementet. Så lenge det ikke foreligger opplysninger som kan tale for at firmaet har brutt noen plikter overfor Tangen, kan jeg ikke se at samtykket ikke fritar Arntzen de Besche. Man kan kanskje si at firmaet har en plikt til uavhengighet også vis a vis allmennheten i en så viktig sak, men jeg har ikke grunnlag for å si at en slik plikt skulle være brutt.
– Burde vært i strid med RGA
Professor Hans Fredrik Marthinussen ved UiB mener dobbeltrollen er problematisk.
– Her har vi altså en sak hvor Arntzen de Besche har gitt råd til Tangen i tilknytning til hans arbeidsavtale. Så skal de gi råd til departementet med tanke på om departementet kan instruere Norges Bank til å bryte nettopp den avtalen som Arntzen de Besche har gitt rådgivning om. Dermed havner de etter min mening i en problematisk dobbeltrolle. Jeg aner ikke om de advokatetiske reglene rammer noe slikt, men jeg vil mene de burde det, og at det uansett gjør at Arntzen de Besche var et galt valg av departementet, fordi vi ikke trenger flere aktører i denne saken som det kan reises spørsmål om integriteten til, sier Marthinussen.
