I Rett24 7. september 2023 regner professor Tarjei Bekkedal opp ni «myter» om EU-byråer mv. og korrigerer dem med samme antall «sannheter». Jeg nøyer meg med å kommentere én av disse «sannhetene», som etter sitt innhold kan leses som en nøkkel til flere av de øvrige. Myte nummer fem lyder:
«Det er viktig å respektere mindretallsvernet i Grunnloven § 115, bestemmelsen som krever ¾ flertall.»
Bekkedal svarer lyder slik:
«Grunnloven er fundamentet i det norske demokratiet. Konstitusjonelt demokrati går ut på at flertallet bestemmer så lenge det ikke krenker individuelle menneskerettigheter. Det finnes ikke noe mindretallsvern. Det er ikke slik i det norske demokratiet at flertallet får konsentrere seg om de uviktige spørsmålene, men at mindretallet bestemmer bare saken er viktig nok.»
Påstanden om hva «konstitusjonelt demokrati» betyr, er oppsiktsvekkende. For mange av oss andre betyr uttrykket at staten skal styres på grunnlag av konstitusjonen og innenfor de grensene den setter. Som vist blant annet i statsrettsboken «Konstitusjonelt demokrati» (5. utgave, 2021), representerer det på sett og vis en videreutvikling av den revolusjonære overgangen fra enevelde til «innskrenket», det vil si «konstitusjonelt», monarki som ble knesatt hos oss i 1814: Kongen måtte heretter nøye seg med å utøve slik myndighet som fulgte av konstitusjonen og bare så langt de grensene av formell og materiell karakter som den trekker opp, ble respektert. På dette punkt kan vi likestille kongemakten og det generelle flertallsstyret som en av demokratiets hjørnestener.
Bekkedal aksepterer at grunnlovfestede menneskerettigheter (men hvorfor bare de «individuelle»?) begrenser flertallsstyret. Men det samme gjelder en rekke bestemmelser om vedtaksform og om makt- eller funksjonsfordeling mellom statsmaktens ulike grener. Noen bestemmelser om slike forhold gir nettopp det han kaller «minoritetsvern» eller – med andre ord – krav om kvalifisert flertall for visse typer av avgjørelser. Grunnloven § 115 om myndighetsoverføring til internasjonale organisasjoner som vi selv er medlem av, er en slik bestemmelse.
Av tankefiguren «konstitusjonelt demokrati» eller – med andre ord – av det faktum at vi har en grunnlov som statsstyret bygger på, følger det at også slike regler skal respekteres. Eller kanskje mener Bekkedal likevel ikke det han selv sier: «Grunnloven er fundamentet i det norske demokratiet»?
