Foretaksstraff i foreleggssaker: Behov for økt rettssikkerhet i foreleggsprosessen

Økokrim har utarbeidet et forslag til retningslinjer for fastsettelse av foretaksstraff i internasjonale korrupsjonssaker. Vi mener at særlig ett tema fortjener oppmerksomhet og debatt, ut over det som er kommet frem i høringsrunden: Behov for økt rettssikkerhet ved bruk av forelegg som straffereaksjon (foreleggsprosessen).

Foreleggsprosessen er det primære sporet ved straffeforfølgning av korrupsjon mot foretak. Det er klart å foretrekke, fremfor det ordinære sporet i straffesaker, med tiltale og hovedforhandling (domstolsprosessen). Effektivitetshensyn, både for påtalemyndigheten og foretaket, begrunner det. Ved bruk av foreleggsprosessen mister imidlertid foretaket sentrale rettssikkerhetsgarantier, som bevisumiddelbarhet og muntlighet. Muligheten til kontradiksjon er også vesentlig mindre i foreleggsprosessen, enn i domstolsprosessen. Den forenklede prosessen med forelegg kan også bidra til en raskere avgjørelse. Det gir foretaket mulighet til å skape ro i organisasjonen, å iverksette tiltak, og gå videre.

Flere svakheter

Særlig i saker hvor det ilegges store bøter for alvorlig korrupsjon, kan man forvente at foretaket ofte ikke vil akseptere foreleggssporet, slik at saken ender i domstolene. Dette er nettopp fordi domstolsprosessen gir bedre rettssikkerhetsgarantier, enn foreleggsprosessen. Dette øker imidlertid kostnadene og ressursbruken for alle involverte, i tillegg til at saken tar lengre tid å behandle. 

Er det da mulig i noen grad å bedre rettssikkerheten i foreleggsprosessen?

Økokrims forslag peker på at bruk av forenklet rettergang for tilståelsessaker kan gi bedre rettssikkerhet i foreleggssaker: "Ved tilståelser vil man i Norge kunne benytte den forenklede rettergangen for tilståelsessaker i straffeprosessloven. Da vil straffutmålingen være gjenstand for rettslig prøving. Slik vil både hensynet til effektivitet og hensynet til offentlighet ivaretas samtidig" (s. 9).

Etter vår vurdering, er det flere svakheter ved å behandle forelegg om korrupsjon etter reglene om tilståelsesdom, og det er rett og slett ikke å anbefale. For det første krever straffeprosessloven § 248 at domstolen gjør en ikke ubetydelig prøving av om det faktum forelegget bygger på, er riktig. I tillegg til den uforbeholdne tilståelsen, må skylderkjennelsen styrkes av de øvrige opplysninger. Bestemmelsen krever også at retten ikke finner domfellelse i tilståelsessak ubetenkelig. Det er alminnelig antatt at bruk av tilståelsesdom skal begrenses til saker med et mindre og enkelt faktum. Det passer ikke godt på omfattende og alvorlige saker om korrupsjon.

For det andre er det ikke gitt at den som vedtar et forelegg (ikke skylderkjennelse), vil gi en skylderkjennelse i domstolen.

For det tredje: Et forelegg bygger ikke sjelden på en viss forutgående dialog mellom siktede og påtalemyndigheten. Hvis det skulle være slik at siktede og påtalemyndigheten har diskutert en straffereaksjon, vil en slik diskusjon ikke binde domstolen, jf. straffeprosessloven § 38. Høyesterett har stilt seg avvisende til at et forhåndstilsagn om straff på noen måte skal binde domstolene, se Rt. 2009 s. 1336 avsnitt 28.

Kontradiksjon

Hvilke prosessuelle rettssikkerhetsgarantier kan da avhjelpe manglende domstolskontroll i foreleggssaker? Etter vår vurdering bør manglene knyttet til rettssikkerhet kompenseres med bedre rettssikkerhet i forkant av at forelegget utstedes.

Først og fremst bør foretaket gis mulighet til å kommentere et utkast til forelegg. En slik ordning praktiseres allerede i noen saker, men det er ikke regulert i retningslinjer eller lignende. Ordningen gir klart bedre kontradiksjon, enn i tilfeller hvor det ikke gis adgang til forhåndsuttalelse. Adgang til forhåndsuttalelse er ellers et grunnleggende prinsipp ved forvaltningens myndighetsutøvelse, se f.eks. forvaltningsloven § 16. På denne måten sikrer en både kontradiksjon med tanke på påtalemyndighetens begrunnelse, avveining og konklusjon.

Videre bør det i større utstrekning enn i ordinære straffesaker åpnes for dialog og kontradiksjon mellom påtalemyndigheten og siktede i etterforskningsfasen. En nødvendig forutsetning for en meningsfull dialog, er at foretaket har kunnskap om saken og slik kunnskap får foretaket ved innsyn i straffesaksdokumentene.

Selv om påtalemyndigheten har et legitimt behov for å unngå bevisforspillelse på etterforskningsstadiet bør det i større grad gis innsyn i straffesaksdokumentene enn det som er praksis i dag. Vår erfaring er at det i for stor grad besluttes klausulering av dokumenter i etterforskingsfasen og at dette gjør det svært krevende for siktede å aktivt delta i, og få, kontradiksjon ved etableringen av faktum i en straffesak. Å gi forvarer rett til innsyn, bidrar for alle praktiske formål i liten grad til kontradiksjon, siden forsvarer er pålagt taushetsplikt overfor sin klient samt at det er klienten som er nærmest faktum og har tilgang til dokumentasjon, informasjon og personer som kan opplyse sake.

Slik vi ser det, er det en forutsetning for at foreleggsprosessen skal fungere i saker om alvorlig korrupsjon (og andre alvorlige straffesaker) at prosessen åpner for økt kontradiksjon før forelegg utstedes.

Plea bargaining

Bruk av foreleggsprosessen kan aktualisere andre spørsmål, som såkalt "plea bargaining". Uttrykket refererer til forhandlinger og avtaler, normalt mellom påtalemyndigheten og mistenkte, der mistenkte tilgodeses med lavere straff, mildere subsumsjon eller unnlatt straffeforfølgning mot at vedkommende tilstår egne lovbrudd eller bidrar til oppklaring av straffbare forhold begått av andre (NOU 2016: 24 s. 363). Straffeprosessutvalget var skeptisk til visse sider av bruk av "plea bargaining" i norsk straffeprosess. (NOU 2016: 24 s. 378-381).

I påvente av en generell regulering av "plea bargaining", mener vi det beste er å ha en praktisk og konkret tilnærming til hvor langt påtalemyndigheten bør gå i dialog med et foretak ved utferdigelse av forelegg. For det første er det klart mindre betenkelig med dialog når det er tale om å ilegge en juridisk person en strafferettslig bot, enn hvis påtalemyndigheten går i forhandlinger om bruk av straff (og da kanskje fengselsstraff) med en fysisk person. For det annet er ileggelse av foretaksstraff fakultativt. Selv om straffansvar er konstatert, beror det på et bredt skjønn om straff skal ilegges, se straffeloven §§ 27 og 28. Et slikt skjønn har ikke påtalemyndigheten i saker mot fysiske personer i situasjoner hvor vilkårene for straff er oppfylt.

Vår klare oppfordring er derfor at det i foreleggssaker mot selskaper bør være større grad av dialog, innsyn i saksdokumenter og utkast til forelegg for å sikre fundamentale rettsikkerhetsgarantier.