Den siste uken har det vært reist kritikk mot måten regjeringsadvokat Fredrik Sejersted prosederte statens syn i klimasøksmålet i Høyesterett. Det toppet seg muligens i Klassekampen tirsdag, der rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde og postdoktor i politisk filosofi Silje Aambø Langvatn stilte spørsmål ved om Sejersted ville kunne være regjeringsadvokat for en regjering der SV og MDG deltok.

Les: Kritiserer regjeringsadvokaten for klimaprosedyren

Dette får Advokatforeningens leder, Jon Wessel-Aas, til å reagere.

– Dette er en viktig diskusjon, den har vært oppe i andre sammenhenger. Vi har jo sett flere tilfeller der advokater identifiseres personlig med sine klienter. Vi kan jo for eksempel nevne Brynjar Meling, som har representert en person som ikke er veldig populær. Han ble derfor utsatt for personlig hets og kritikk som åpenbart innebar at han ble identifisert med Krekar. Det er et problem om advokatrollen ikke forstås eller respekteres, sier Wessel-Aas.

Annonse

Vil du jobbe i et av de fremste fagmiljøene innen arbeidsrett?

Diffuse grenser

Han understreker samtidig at det er helt legitimt å kritisere en parts argumentasjon, og å kritisere en advokats opptreden i og overfor retten.

– Men man skal ikke identifisere advokaten med klienten og dennes standpunkter og anførsler. Det er viktig at dette skillet respekteres. En annen sak er at det i praksis kan være diffuse grenser mellom hva som er partens standpunkter og anførsler og hva som er advokatens egne valg av ord og språklige virkemidler i fremføringen av partens syn. Advokaten har dessuten også selv et ansvar for å ikke opptre slik at skillet mellom part og advokat fremstår som uklart for omverdenen, sier Wessel-Aas.

– Det har vært anført at regjeringsadvokaten står i en særstilling, er du enig det?

– Nei. Egentlig ikke. Han må i utgangspunktet behandles som andre advokater. Jeg vil heller si at staten som part står i en viss særstilling, man kan forvente at staten skal opptre ansvarlig i argumentasjonen. Men advokaten opptrer på staten ved regjeringens vegne. Det er staten som er part, ikke statens prosessfullmektig, advokaten. Man må skille mellom kritikk av partens standpunkt og anførsler, og advokaten som fremfører disse standpunktene og anførslene. Samtidig har en advokat også selv et ansvar for ikke å opptre slik at skillet mellom klient og advokat ikke blir utydelig. Og så må man på generelt grunnlag selvsagt ta med seg at alle advokater har et ansvar for ikke å fremme åpenbart grunnløse søksmål eller anførsler, men det blir en annen diskusjon, sier Wessel-Aas.

Skjønner innvendingen mot retorikken

En annen som har kritisert regjeringsadvokatens argumentasjon i Høyesterett, er førsteamanuensis ved UiO Anine Kierulf. Hun forteller at hun særlig reagerte på omtalen av hva de folkevalgte kan ha forstått og ikke forstått, og hvordan staten avfeide juridisk teori som fremmet andre syn enn statens.

anine1.jpg
Anine Kierulf. (Foto: Kjetil Kolsrud)

– Jeg skjønner innvendingen mot deler av retorikken til regjeringsadvokaten, men også jeg reagerte på avslutningen av kronikken i Klassekampen. Man kan mene mye om regjeringsadvokatens rolle, men det er helt avgjørende at man ikke identifiserer advokater med deres klient.

– Hvilken del av retorikken er det du reagerer på?

– Det går særlig på måten Stortingets forståelse ble fremstilt, og hvordan juridisk teori ble fremstilt som rettspolitisk drevet. Det er fullt legitimt å være faglig uenig, men å avskrive litteraturen under ett som uvitenskapelig aktivisme er ugreit, sier Kierulf.