Medforfattere på denne artikkelen, er i tillegg til Sky og Bergheim, instituttleder Helén Elisabeth Elvestad og førsteamanuensis Gunnhild Storbekkrønning Solli, alle fra Institutt for eiendom og juss, NMBU

Neste år er det ti år siden dagens jordskiftelov trådte i kraft. Det har vært flere lovendringer i denne perioden, hvor jordskifterettenes kompetanse har blitt utvidet ytterligere. En rekke skjønn ble overført fra lensmennene til jordskifterettene i forbindelse med nærpolitireformen (Prop. 61 LS (2014-2015)) og i sommer fikk jordskifterettene en betydelig utvidelse av kompetansen ved at reindriften ble gitt tilgang til jordskiftevirkemidler (Prop. 63 L (2024–2025)). Endringene føyer seg til en langvarig politisk og rettslig tradisjon for å tildele jordskifteretten flere arbeidsoppgaver og utvidet kompetanse. Det er flere grunner til at vi mener loven nå bør evalueres.

Økt advokatbruk

I innledningskapitlet til lovforarbeidene til jordskifteloven står det: «Ved utforminga av lovforslaget er det lagt særleg vekt på at det er mange partar som prosederer sjølve for jordskifterettane.», Prop. 101 L (2012-2013) s. 17.  I praksis har situasjonen endret seg. Advokatbruk i jordskiftesaker er økende, særlig i urbane områder med høy eiendomsverdi og komplekse planprosesser.

Det har vist seg at det er behov for rettsavklaring på flere områder. I HR-2025-220-A kom Høyesterett til at det er alternative hjemler i jordskifteloven og vegloven for å kjøpe seg inn en eksisterende veg. I HR-2023-1053-A kom Høyesterett til at det er mulig bruke arealbytte for å få utvidet atkomstvei. Resultatet er et valg mellom to ulike spor – jordskifte eller skjønn – med ulik terskel, ulik prosess og ulik kostnadsrisiko. Skal saken gjennomføres ved jordskifte må de materielle vilkårene i jordskifteloven være til stede. Det må være en utjenlig situasjon, jordskifteretten må skape mer tjenlige eiendomsforhold og sist, men ikke minst eiendommene må ikke lide tap.

I HR-2020-1910-A  kom Høyesterett til at man ved vurderingen av lovens kriterium «vanskeleg å bruke på tenleg måte etter tida og tilhøva», kan ta i betraktning andre innsatsfaktorer enn selveid jord, så som leiejord. Her fikk vi signaler om terskelen for å kunne kreve jordskifte. I samme avgjørelse sier Høyesterett i avsnitt 34 «For øvrig må det være en lovgiveroppgave å vurdere nærmere hvordan jordskifteinstituttet bør anvendes i urbane strøk”. Dette er ikke bare et signal - det er en klar invitasjon til å se nærmere på jordskifteloven.

Kompetansen til jordskifteretten når det gjelder rettsutgreiing har vist seg å være komplisert. I HR-2024-578-U fikk vi noen føringer. Lagmannsretten hadde avvist saken og lagt til grunn at jordskifteretten ikke hadde kompetanse til å behandle en sak der rekvirenten pretenderer eksklusiv bruksrett til arealet. Ankeutvalget konstaterte at det ikke var påstått at området lå i sambruk og at det heller ikke var bedt om at jordskifteretten skulle fastsette en bruksordning etter jordskifteloven. Høyesterett forkastet anken. Hvis jordskifteretten ikke har kompetanse, må saken kreves for tingretten. Dette har blitt en lang og kostbar prosess for partene.

Urealiserte forslag og manglende veiledning

I 2019 ble det levert en utredning som blant annet foreslo mekling i jordskiftesaker, såkalt jordskiftemekling. Forslaget ble begrunnet med at det ville være en forenkling og kunne føre til raskere saksbehandling i jordskifteretten. Forslaget er foreløpig ikke sendt ut på høring. Ulike meklingsordninger fører ofte til lavere kostnader for partene og er mer effektivt for domstolene.

Det foreligger heller ikke utarbeidet oppdatert veiledningsmateriell for bruken av jordskiftelovens virkemidler i regulerte områder. Eiendomsutviklere og saksbehandlere i kommunene mangler kunnskap om reglene og reglenes virkeområde.

Nye samfunnsbehov

Et sentralt spørsmål er om jordskiftelovens virkemidler i større grad bør kunne benyttes til miljøformål, herunder klimatilpasningstiltak og tiltak for å redusere netto tap av natur. Reglene om tiltaksjordskifte og vernejordskifte er blant annet inspirert av tysk rett, hvor tilsvarende ordninger har vist seg effektive for gjennomføring av naturbaserte løsninger. Etter vårt syn vil behovet for å se miljøhensyn og eiendomsforhold i sammenheng øke i årene som kommer.  Skal vi lykkes med en bærekraftig arealutvikling, er vi avhengige av klare og oppdaterte rettslige rammer.

En helhetlig evaluering er derfor ikke bare ønskelig, men nødvendig – både av hensyn til kostnadseffektivitet og samfunnets langsiktige behov. Hvis ikke lovgiver tar Høyesteretts invitasjon på alvor, risikerer vi at jordskifterettenes betydelige kompetanse til å bidra til mer effektiv ressursbruk og samfunnsøkonomiske gevinster forblir uforløst.