Salærrådets meget grundige anbefaling for 2024 er som kjent fullstendig neglisjert av beredskapsministeren. Blant gullkornene i Salærrådets anbefaling finnes følgende:

«Det er utgiftene til bistandsadvokater og i noen grad også til sakkyndige, som er driverne i kostnadsutviklingen, se tabell 4. Over perioden 2015 til 2021 har kostnadene knyttet til disse gruppene økt med 47 prosent (i nominelle kroner).»

Påvisningen av denne økonomiske realitet er et ytterligere et argument for at tiden er overmoden for å kutte kraftig i nugjeldende regler for bistandsadvokater. En kan gjerne beklage denne nødvendighet overfor de advokater som livnærer seg som bistandsadvokater, men det synes ikke å være noen vei utenom. Og fra mitt synspunkt er den økonomiske realitet kun et tilleggsmoment: De vedvarende og betydelige prinsipielle betenkeligheter med at fornærmedesiden (og deres bistandsadvokater) får for stor rolle i prosessen, er stadig et tilstrekkelig vektig hensyn til at man trenger en lovendring.

Dyrt

Våre gjeldende regler for bistandsadvokater gir disse en meget vid adgang til deltagelse og opptreden i en straffesak, fra efterforskningsstadiet gjennom iretteføring til dom; alt på offentlig bekostning. Det må være tillatt å spørre om hensynet til fornærmede virkelig nødvendiggjør denne meget kostnadskrevende ordning. Jeg mener helt bestemt nei.

Til belysning: For ca. ti år siden deltok jeg (utsendt fra Advokatforeningen/Forsvarergruppen) sammen med tingrettsdommer Ina Strømstad og statsadvokat Stein Vale i et møte med det danske Justisministerium efter dansk invitasjon. Danskene var interessert i hvordan vår ordning med bistandsadvokater fungerte, efter de den gang nokså nylig foretatte lovendringer. Det er et understatement å si at vertskapet ble forferdet da opplysningene om våre utgifter til bistandsadvokater ble opplyst; de syntes (den gang!) det var forskrekkelig dyrt. Kostnadene ved vår ordning har derefter altså økt med henimot en halvpart.

Den danske ordning ble i samme møte skissert: Fornærmede kan få oppnevnt offentlig bistandsadvokat i efterforskningsfasen; så vidt jeg husker især i forbindelse med inngivelse av anmeldelse og forberedelse av erstatningskrav. Under iretteføringen har både fornærmede og bistandsadvokat rett til å være tilstede hele tiden, men: Fornærmede forklarer seg tidlig i saken og bistandsadvokaten har da rett til å eksaminere sin klient. Straks derefter presenterer bistandsadvokaten eventuelt økonomisk krav (prosederer erstatningskravet). Punktum. Det offentlig betalte oppdrag rekker kun så langt for danske bistandsadvokater – altså ikke til å følge resten av forhandlingene. Derved blir gjennomføring av de resterende forhandlinger overlatt til aktor og forsvarer «alene».

Fra lederen i det danske Advokatsamfundet fikk jeg under foreningens seneste årsmiddag opplyst at dette fremdeles er ordningen i Danmark, og at danskene mener den fungerer tilfredsstillende. Man må kunne spørre:  Er norske fornærmede mer fornærmet enn de danske fornærmede, eller har kan hende den danske lovgiver funnet en bedre løsning enn vår?

Veiskille

Jeg fornemmer at mitt syn på dette spørsmål ikke deles av mange forsvarere (mange tar også adskillige bistandsoppdrag), og sikkert ikke av bistandsadvokater. Men efter mitt syn står vi ved det siste veiskillet:  Betalingen til forsvarere har blitt så latterlig lav at det er ubetinget nødvendig med en substansiell hevning. Forsvarergjerningen er en absolutt forutsetning for en fungerende strafferettspleie, og anerkjennes bredt som dette av øvrige aktører – dommere og statsadvokater. Også Salærrådet peker på dette som nødvendig for å oppnå den rettspolitiske målsetning om effektiv og god bistand. Rådet fremhever at satsen

«…må være på et nivå som legger til rette for effektiv og god juridisk bistand og slik at også erfarne advokater med særlig kompetanse på rettsområdet påtar seg saker som betales med den offentlige salærsatsen.»

Hvis det er slik at beredskapsministeren ikke evner å få Vedum med på å øke totalrammen, bør hun altså initiere en betydelig endring i fordelingen mellom bistandsadvokater og forsvarere. De gjennomførte lovendringer bl.a. i strprl. § 107 c femte ledd m.m. er alt for spede til å ha særlig betydning for utgiftssiden. Se heller til Danmark.

Må heves

Enda et hjertesukk avslutningsvis: Vi som er forsvarere bør innse at vi i våre bestrebelser på å få betalt for vår kompetanse, aldri vil kunne surfe på noen sympatibølge. Efter mitt skjønn er det forfeilet å argumentere med at den offentlige salærsats må heves fordi den omfatter bistand til de (stakkars) fornærmede, til hjelpeløse barn eller foreldre i barnevernssaker, til nav-klienter osv.

En profesjonell og effektiv gjennomføring av forsvarergjerningen står helt på egne ben. Forsvareroppdraget skal ikke være en rekruttskole for nyutdannede fullmektiger som trenger prosesserfaring; det er en profesjon og et håndtverk, der faglig kompetanse og også erfaring kan ha adskillig betydning. For å oppfylle dette må betalingen til forsvarere heves – nu!

Ps: Disse linjer kun på helt egne vegne – fullstendig uavhengig av vervet som kretsleder i Oslo krets.