– Det er for få entreprisesaker i Høyesterett, proklamerte dommer Magnus Matningsdal da Høyesterett la frem årsmeldingen for 2017 for 11 måneder siden.
Matningsdal bekymret seg over at partene i stor grad søker til voldgift i denne typen saker, slik at en betydelig del av norsk økonomi i liten grad blir gjenstand for rettsutvikling gjennom de alminnelige domstolene.
Fredag fikk Matningsdal omsider et bidrag til entrepriseretten, da Høyesterett under dissens klargjorde regelen for ulovfestede direktekrav mot underrådgivere.
Gikk konkurs
Saken har sitt utspring i at Statsbygg våren 2011 hyret inn Atlant Entreprenør AS til å forestå rehabiliteringen av midtbygningen ved juridisk fakultet i Oslo. Entreprenøren hyret deretter inn Bright Arkitekter som underleverandør til å forestå arkitekt-, bygg- og VVS-fagene. De forskjellige fagområdene skulle håndteres av forskjellige selskaper i Bright-gruppen.
Avtalen ble inngått med standardkontrakten NS 8402, som ikke har bestemmelser om direktekrav mot underrådgivere. Spørsmålet for Høyesterett var om den ulovfestede direktekravsadgangen fra den 20 år gamle Veidekke-dommen (Rt-1998-656) likevel skulle slå gjennom.
Problemstilling ble aktualisert fordi midtleddet i kjeden, Bright Arkitekter, gikk konkurs. Entreprenøren Atlant mener å ha krav på mer enn 11 millioner på grunn av feil begått av underrådgiverne, og med Bright Aktitekter konkurs ønsker Atlant å gå rett på de andre selskapene.
– Bør være varsomme
Verken tingretten eller lagmannsretten ga Atlant medhold i påstanden, og overfor Høyesterett fremholdt entreprenøren at Borgarting feilaktig hadde lagt til grunn at manglende regulering i avtale mellom profesjonelle parter høyner terskelen for å etablere en ulovfestet direktekravsadgang.
Underrådgiverne anførte på sin side blant annet at domstolene etter deres syn bør være varsomme med å supplere standardkontrakter som er utformet etter forhandlinger mellom bransjeorganisasjoner.
Flertallet, Knut H. Kallerud, Erik Møse og Karl Arne Utgård, bruker betydelig plass på å oppsummere rettspraksis og lovgivning fra de siste 40 årene om ulovfestede direktekrav. Flertallet konkluderer med at «generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold».
Ny rettsutvikling
Førstvoterende Kallerud drøfter deretter faktum, og skriver videre:
«Dersom direktekravsrett godtas i vårt tilfelle, er det altså - slik jeg ser det - utslag av en rettsutvikling. Det er dermed ikke tale om å falle tilbake på bakgrunnsretten på kontraktstidspunktet, men å anvende en ny bakgrunnsrett som etableres gjennom dommen.
Heller ikke dette er nødvendigvis avgjørende. Som jeg allerede har gitt uttrykk for, er jeg ikke fremmed for at det kan være grunnlag for å utvide direktekravsadgangen noe gjennom domstolspraksis.
Her kommer imidlertid den neste innvendingen inn med atskillig tyngde: Partene har benyttet en standardkontrakt som ikke åpner for direktekrav, til tross for at det finnes andre standardkontrakter som har en slik uttrykkelig adgang.»
Flertallet konstaterer videre at profesjonelle parter «må ta
konsekvensene av sitt valg av kontraktsformular og eventuelle forsømmelser i den forbindelse».
– Nyttig
Mindretallet, dommerne Ingvald Falch og Arne Ringnes, tolker rettspraksis noe annerledes enn flertallet. Annenvoterende Falch skriver at han har et annet syn enn førstvoterende både på betydningen av den avtalen som er inngått, på hvilken ulovfestet regel som gjelder for adgangen til å fremsette direktekravene, og på den konkrete vurderingen.
Falch skriver blant annet:
«For egen del legger jeg til at eksistensen av ulovfestet bakgrunnsrett kan være nyttig, også for profesjonelle parter. Særlig gjelder det i kontraktskjeder som det her dreier seg om, hvor avtalen i første ledd ikke uten videre binder i neste ledd. Dertil kommer at på entrepriseområdet vil partenes formål med avtalen i neste ledd som regel være å oppfylle avtalen i første ledd. En balansert bakgrunnsregel kan derfor fylle et behov som ikke enkelt fylles i hver avtale isolert sett.»
.jpg.jpeg?quality=85)
.jpeg?quality=85)