Å tie om straffedom var vesentlig mislighold

Etter at kvinnen i nesten tre år hadde jobbet som regnskapsmedarbeider i bedriften, fikk sjefen nyss om at kvinnen tilbake i 2009 var blitt dømt til ett års fengsel for underslag. Dette skjedde hos en tidligere arbeidsgiver i Sverige. I dommen ble hun også dømt til å tilbakebetale 269.500 svenske kroner.

Kvinnen ble etter dette umiddelbart avskjediget fra stillingen.

For lagmannsretten anførte kvinnen at straffedommen er gammel, og at underslaget beløpsmessig ikke hadde vært av de største. Hun har aldri gjort tilsvarende, hverken før eller senere, og hun mener hun hadde et rimelig krav på å få en ny start. Hun påpekte også at stillingen som regnskapsmedarbeider ikke krever vandelsattest.

Tillit

Arbeidsgiveren anførte at tillit hos kundene er helt avgjørende for en regnskapsførervirksomhet, og at kvinnen var klar over at hun aldri ville fått stillingen dersom hun hadde opplyst om underslagsdommen.

Agder lagmannsrett deler arbeidsgiverens syn på at unnlatelsen var et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, men ettersom arbeidsgiver ikke klarte å følge normal prosedyre for avskjedigelse, ble avskjeden likevel kjent ugyldig.

«Lagmannsretten finner det (...) ikke tvilsomt at en stilling som regnskapsmedarbeider i regnskapsføringsfirma er ansvarsfull og avhengig av stor tillit hos firmaets kunder. (...) Lagmannsretten er, som tingretten, kommet til at unnlatelsen av å opplyse om straffedommen må anses som vesentlig mislighold av hennes arbeidsforhold».

Droppet drøftingsmøte

Retten peker imidlertid videre på at det ikke ble holdt drøftingsmøte, at kvinnen ikke fikk forhåndsvarsel om hva ledelsen ønsket å ta opp med henne da hun ble kalt inn på teppet, og at hun ikke fikk ta med seg rådgiver eller tillitsvalgt til samtalen. Retten slutter seg deretter til tingrettens vurdering, hvor det fremgår:

«Retten finner grunn til å bemerke at (arbeidsgivers) håndteringen av avskjeden avviker sterkt fra de krav arbeidsmiljøloven stiller og som er gitt for å beskytte arbeidstaker og å sikre at arbeidsgiver fatter en informert, veloverveid og saklig avgjørelse.»

Arbeidsgiver endte dermed med en regning på 75.000 i oppreisning til kvinnen, og 115.000 i saksomkostninger.

Høyesteretts ankeutvalg avviste sist uke arbeidsgiverens anke. Se lagmannsrettens dom her.