Den amerikanske dommer- og advokatstanden har foreløpig stått imot presset fra Trump. Etter et knefall i forrige uke fra advokatfirmaet Paul Weiss, er demningen i ferd med å slå sprekker.

Dommere under angrep

Historien etter Trumps første presidentperiode var at rettsstaten tålte angrepet. Som i god amerikansk filmtradisjon er imidlertid oppfølgeren verre. Trump er på hevntokt, og han har dårligere tid. Gjennomgangsmelodien etter gjeninnsettelsen er å true dommere som dømmer i presidentens disfavør med riksrett.

Hittil har dommerne stått imot presset. Amerikansk høyesterettsjustitiarius John Roberts gikk nylig ut og minnet sobert om at den adekvate responsen er anke, ikke riksrett. Det er uansett rimelig å anta at presset får en chilling effect på de neste dommerne som får presidentordrer på sitt bord.

I den nyeste episoden av Dommerpodden, «Tåler rettsstaten Trump?», utforsker tingrettsdommer Ragnar Lindefjeld sammen med professor Hans Petter Graver hva dommere kan gjøre i møte med autoritære ledere. Graver mener at dommerstanden er mindre utsatt for forfølgelse fra disse regimene enn man skulle tro. Eksempler fra både mellomkrigstidens Tyskland og det moderne Polen viser dessuten at motstand fra dommerbordet både er nødvendig og kan nytte.

Likevel, som også Graver påpeker, har ikke jurister noen spesielt ærerik historie i møte med det autoritære. Ofte blir advokater og dommere tvert om effektive og legitimerende redskap i regimets tjeneste.

Trusler mot advokatfirma

Trump angriper nå advokatene. Gjennom en rekke presidentordrer fratok han forrige uke sikkerhetsklareringen til tre store advokatfirma, og oppfordret embetsverket til ikke å benytte seg av advokatenes tjenester. Firmaene har til felles at de har motarbeidet Trump i retten, og har aktive demokrater i partnerskapet.

Advokatfirmaet Prekins Coie gitt til søksmål mot presidentordren og fikk medhold i sin begjæring om midlertidig forføyning. Presidentordrene er antagelig ulovlige.

Advokatfirmaet Paul Weiss, derimot, bøyde kneet. Styreformann Brad Karp dro til det hvite hus og inngikk en avtale med Trump – formodentlig med tungt sinn. Karp har selv vært en aktiv støttespiller for demokratiske kandidater, og har ansett seg som en del av bolverket mot Trump.

Innholdet i avtalen er ikke kjent i detalj. Trump og Karp har gitt forskjellige versjoner. Trump sier at Karp har beklaget at deres tidligere partner Mark Pomerantz i sin tid etterforsket Trump som statsadvokat, og at advokatfirmaet har lovet å slutte med mangfoldsbasert rekruttering. Karp har ikke nevnt dette i en e-post til sine over 2 000 ansatte fredag. Det som er sikkert er at Karp har lovet at firmaet skal bruke 40 millioner dollar i pro bono-arbeid på saker som støttes av Trump-administrasjonen, og at de skal underlegges ekstern granskning for å sikre at de ansatte er der på bakgrunn av sine meritter.

Det er lett å forstå Brad Karp. Hans hovedansvar er inntjeningen til firmaet. Sanksjoner – for ikke å snakke om åpen konflikt med verdens mektigste mann – kan bety klientflukt og oppsigelser. I verste fall firmaets undergang. The New York Times har rapportert at flere partnere var bekymret for at konflikten skulle eskalere. Forretningsadvokater vet dessuten at et surt forlik ofte er bedre enn langvarig konflikt med en uforutsigbar motpart. Som Karp selv skrev i e-posten hvor han forsvarte avtalen: «With this behind us, we can devote our complete focus – as we always do – to our clients, our work, our colleagues and our firm.»

Det er lett å forstå Brad Karp, men han fortjener likevel vår forakt. Avtalen er en kapitulasjon overfor umoralsk og ulovlig bruk av presidentmakt, og en oppgivelse av advokatstandens uavhengighet.

«Make them cross the Rubicon»

I pamfletten Om tyranni skriver Timothy Snyder ned 20 lærdommer fra det forrige århundrets kamp mot diktaturer. Snyders første bud er: Adlyd ikke på forhånd.

De fleste av oss er ikke martyrer in spe, men mennesker med familie, jobb og et liv vi er sånn tålelig godt fornøyde med. I møte med en autoritær leder velger vi gjerne minste motstands vei. En trussel – som her – kan være nok. (Etter hvert begynner også innbyggerne å forutse hva lederen ønsker seg, for så å gi fra seg makten på forhånd). Dette lærer den autoritære lederen hvor mye makt han har.

I møte med autoritære ledere – beregnende som impulsive – nytter det sjelden å inngå avtaler for å unngå bråk. (Spør Emmanuel Macron, eller Neville Chamberlain for den saks skyld.) En autoritær leder i et demokratisk land er akkurat så mektig som du lar ham være. Den eneste gangbare strategien er å tvinge ham til å gå lenger og dermed vise sitt sanne antidemokratiske ansikt. Selv om han har makten til å gå enda lenger, er det langt fra sikkert han vil gjøre det. Som Anthony Scaramucci, jurist og tidligere pressetalsmann for Donald Trump, nylig formulerte det i podcasten The Rest is Politics US: «Make them cross the Rubicon.»

Trump sender nå ut presidentordrer nærmest daglig. Advokatene i Paul Weiss vet at de fleste ikke vil stå seg i retten. Ved å bøye seg, har advokatfirmaet gitt presidentordrene en makt de egentlig ikke har. Og det har lært Trump at der trusler mot dommere foreløpig har vært resultatløse, har trusler mot advokater fungert. Etter avtalen med Karp fulgte Trump umiddelbart opp med en åpen instruks til justisminister Pamela Bondi om å gå etter flere advokater og firma som har motarbeidet ham. De andre advokatfirmaene står igjen uten Paul Weiss på laget.

Foreløpig er det begrenset hva jurister i Norge kan lære av det som utspiller seg i USA. Det er få udemokratiske skyer på vår horisont. Det er likevel forstemmende å se hvor kort veien ut av det liberale demokratiet kan være, selv for en av sjefsutviklerne og fanebærerne av det.

Eksempelet Paul Weiss viser oss dessuten at dersom autoritære regimer skal stanses, krever det at flere enn de fremste idealistene står imot. Selv når det går utover bunnlinjen.