I Norge er hovedregelen at den som taper en sivil sak må betale motpartens omkostninger. Loven hjemler en rekke andre løsninger, så lovgiver har utvilsomt prøvd å få til reell kontroll med omkostningene. Etter min mening har ikke domstolene fulgt opp. Kanskje finnes det en løsning som er enkel å praktisere?

Det bare er nødvendige advokatutgifter som kan kreves dekket, men praksis er en helt annen. Det er liten domstolsprøving av hva som er nødvendige utgifter, og ikke minst – det er ikke noe system for det. En enkel løsning vil kunne være at «nødvendig» timepris er en standard sats fastsatt ut fra den offentlige salærsats, f.eks. 2 eller 2,5 R?  Den som vil betale 5-6.000 per time må gjerne gjøre det, men motparten skal ikke måtte betale det som overstiger det «nødvendige». 

Dagens ordning forsterker ubalansen mellom partene, og det hemmer priskonkurransen. Den økonomisk svakere må velge en rimeligere advokat, mens den sterkere som har råd til å tape, kan velge en «dyr» advokat. Risikoen øker vesentlig for den svakeste, når han i tillegg til å betale sin egen advokat, men ta høyde for også å måtte betale det dobbelte av dette til motparten. Den svakeste risikerer altså tilsammen 3 ganger egne advokatutgifter, mens den sterkere risikerer 1,5. Hertil kommer det forhold at den med svakest økonomi, og advokaten,  ofte vil forsøke å holde utgiftene nede både med hensyn til bevisførsel og ved å «stramme inn» saken. Motsatt har jeg sett at den med sterk økonomi gjerne «lesser» på med prosessuelle innsigelser, anker, vidløftiggjøring og gjerne flere advokater. Det ville ha en dempende effekt, om klienten visste at han uansett ikke fikk dekket mer enn halve regningen.

Det er som når du skal velge mellom å kjøpe en stekeovn til 120.000, eller en noenlunde tilsvarende til 10.000.  Hvis du har 50% sjanse for å få igjen de 120`når du selger leiligheten, så er prisforskjellen liksom halvert. 

En annen side ved dagens praksis, er at den understøtter forestillingen om at en «dyr» advokat nødvendigvis er bedre enn en rimeligere, og at et høyt salærkrav uttrykker kvalitet. Mitt inntrykk er at også mange dommere har slike holdninger, noe som kommer til uttrykk ved at de viker tilbake for å si at f.eks. 4.000/time ikke er nødvendig i lovens forstand.  Hvis det er riktig, så stimulerer det faktisk til å velge en «dyr» advokat, og er direkte prisdrivende. (Sjansen for å få igjen pengene vurderes som økt til 60 prosent.)

Det er en ytterligere faktor, som må med i ligningen: I mange tilfeller er det avtalt en «rabatt» for klienten, hvis saken tapes.  Uansett hvordan man snur og vender på det, så medfører det at det blir èn timepris for motparten, og en lavere for klienten. Jeg skal ikke ta stilling til om det er i tråd med loven å presentere for retten den høyeste prisen som «nødvendig», men bare «state the bloody obvious»:  Dette forsterker ytterligere forskjellen i risiko mellom partene, og det er prisdrivende siden den pris som kommer til uttrykk i retten er høyere enn den som jevnlig betales. 

Dagens ordning hemmer konkurransen på pris, og forsterker den økonomiske ubalanse mellom parter i sivile saker.