Sist uke opphevet Høyesteretts ankeutvalg en sivil dom fordi utvalget mente lagmannsrettens premisser krenket uskyldspresumsjonen. Forhistorien handler om en psykotisk kvinne, som i tingretten ble rettskraftig dømt til psykisk helsevern for trusler mot sin tidligere ektemann.
Kvinnen hadde sendt eksmannen SMS om at han ville «bli drept». Deretter ringte hun på døren hans med øks i hendene. I det øyeblikk han åpnet, hugget hun mot ham. Mannen rakk å lukke døren, hvoretter hun hugget øksen i døren rundt 30 ganger mens hun ropte «skurk». Etter pågripelsen forklarte hun at målet var å treffe eksmannen med øksen.
Lovendring gir utslag
Det sentrale poenget for den videre saksgangen, er at kvinnen for dette ble tiltalt og dømt til helsevern for simpel trussel, straffeloven § 263 – ikke grov trussel etter § 264. Som psykotisk var hun uansett utilregnelig, så strafferettslig betyr dette ingenting. Men for de sivile kravene får differensieringen stor betydning.
Årsaken til det, er en lovendring som skjedde i 2023. Da fikk voldserstatningsloven en regel som sier at staten ikke tar økonomisk ansvar for simple trusler – kun for grove. Den oppreisningen mannen ble tilkjent i tingretten, 20.000 kroner, kan han med andre ord ikke krever forskuttert av voldserstatningsordningen. Noe som i praksis gir ham små utsikter til noen gang å få inndrevet kravet direkte fra sin tvangsmedisinerte ekskone.
I Agder lagmannsrett anførte mannens prosessfullmektig, Knut Henning Larsen fra Sørlandsadvokatene, at man for det sivile kravet måtte legge til grunn at dette var en grov trussel.
Fikk medhold
Dette var Agder lagmannsrett helt enig i. I dommen skrev lagmannsretten at den «finner det klart at trusselen er grov og rammes av straffeloven § 264», og at oppreisningen skulle settes til 60.000 kroner, altså tre ganger hva tingretten landet på. Deretter bruker lagmannsretten et avsnitt utelukkende på kritikk av den nye regelen, under overskriften «Urimelig avgrensing av retten til erstatning i voldserstatningsloven».
Der skriver retten blant annet:
«Lagmannsretten har ikke lagt noe vekt på konsekvensene for fornærmedes rett til voldserstatning ved avgjørelsen av det sivile kravet i saken her. Saken gir likevel lagmannsretten foranledning til å gi uttrykk for at voldserstatningsloven på dette punktet er svært urimelig. Det er etter lagmannsrettens oppfatning uheldig om valget av subsumsjon blir bestemmende for om den trusselutsatte får dekning av staten for sitt krav.»
De tre dommerne, Rune Bård Hansen, Gisle A. Johnson og Marit Thorvaldsen, mener videre at det ofte er litt tilfeldig at et forhold som kunne vært subsumert som grovt, likevel subsumeres som simpelt. Og videre:
«Lagmannsretten finner det svært uheldig om hensynet til fornærmedes rett til voldsoffererstatning skal trekkes inn som moment ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet og rettens valg av straffebud. Disse innvendingene ble under den forutgående høringen om forslaget til ny voldserstatningslov sterkt fremhevet blant annet av Dommerforeningens utvalg for strafferett og straffeprosess og av Agder lagmannsrett selv. Lovgiveren fant imidlertid av økonomiske hensyn å burde begrense retten til voldsoffererstatning til ofre for blant annet grove trusler og grovt ran, jf. Prop. 238 L (2020–2021) side 36-37.»
At dette poenget ble fremhevet under høringen, bekreftes av høringsnotatet Agder lagmannsrett leverte den 4. desember 2020. Daværende førstelagmann Dag Bugge Norèn skrev:
«Det har mange negative og ganske sikkert utilsiktede konsekvenser å benytte skillet mellom vanlige og grove overtredelser av en type lovbrudd som kriterium for å få rett til voldsoffererstatning. Det vil vi sterkt fraråde.»
Opphevet av Høyesterett
Frarådingen ble altså ikke lyttet til, og loven ble vedtatt. Men nå får lagmannsretten nok en mulighet til å fremme sin kritikk av loven. Kvinnen anket dommen til Høyesterett, basert på at «lagmannsrettens domsgrunner ikke gir grunnlag for å avgjøre om den har lagt til grunn riktig beviskrav» i vurderingen av simpel versus grov trussel.
Høyesterett svarte med å spørre partene om noen av dem mente det var grunnlag for opphevelse som følge av at uskyldspresumsjonen er krenket. Kvinnens advokat svarte tilbake at det mente han absolutt. Ankeutvalget skriver:
«Samlet sett etterlater lagmannsrettens domsgrunner et klart inntrykk at av det var feil av tingretten å finne den tiltalte skyldig kun i overtredelse av straffeloven § 263, og at det riktige ville vært å domfelle etter den strengere bestemmelsen i straffeloven § 264 om grove trusler. Lagmannsretten påpeker selv at valget mellom § 263 og § 264 er uten betydning for erstatningsspørsmålet, men viser senere i dommen til at erstatning etter § 264 – i motsetning til etter § 263 – etter voldserstatningsloven gir krav på erstatning fra staten.
Når begrunnelsen for å ilegge oppreisningserstatning på denne måten direkte og uten forbehold er gitt et strafferettslig tilsnitt, gir den et inntrykk av at den ansvarlige blir tilskrevet en mer alvorlig straffbar handling enn det som følger av straffedommen.
Begrunnelsen krenker av denne grunn uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 6. Lagmannsrettens begrunnelse er etter ankeutvalgets syn ikke tilstrekkelig til å vise at resultatet ville ha blitt det samme ved en ny behandling av spørsmålet, og krenkelsen av uskyldspresumsjonen kan ikke repareres ved at Høyesterett konstaterer krenkelse, sml. HR-2018-1909-A avsnitt 66.
Et enstemmig ankeutvalg finner det etter dette klart at lagmannsrettens dom må oppheves, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d.»
– Lite rettspraksis
Mannen må dermed gå nok en runde i lagmannsretten med det aktuelle spørsmålet.
– Det er lite rettspraksis som trekker grensen mellom trussel og grov trussel. I denne saken mener jeg grensen for grov trussel er klart overskredet. Saken grenser slik jeg ser det til forsøk på drap, sier advokat Knut Henning Larsen til Rett24.
Kvinnens prosessfullmektig. Åsmund Mjåland fra Wigemyr, sier saken etter hans syn er spesiell på mange måter.
– Bakgrunnen for at vi anket avgjørelsen, var mye på grunn av lagmannsrettens bevisvurdering. Det er jo to ganske ulike bevisvurderinger som gjøres, ut i fra om det er tale om en straffesak eller en sivilsak. Det vises her særlig til at tingretten har lagt til grunn at truslene lå nært opp til grove trusler, men at de likevel ikke var å regne som grove trusler. Tingretten gjorde en konkret vurdering, som vi mente var riktig, og som vi også argumenterte med at var riktig under lagmannsrettens behandling av saken, sier Mjåland.
Ankeutvalgets opphevelse finner du her.
