I etterkant av Høyesteretts dom hvor konsesjonsvedtaket om vindkraftutbygging på Fosen ble kjent ugyldig, er det spørsmål om hvilke konsekvenser dommen vil ha. Representanter for reinbeitedistriktet (Fosen) og politikere har krevd at vindturbinene blir demontert. Eierne av vindkraftanleggene venter foreløpig på hva Olje- og energidepartementet vil gjøre.

Professor Geir Ulfstein skriver i en kommentar på Rett24 den 20. oktober at staten vil ha plikt til å få vindkraftinstallasjonene fjerna «så langt det er nødvendig for å unngå at terskelen i artikkel 27 blir overskredet – med mindre dette kan anses som et fullstendig uforholdsmessig krav». 

Ny konsesjonsbehandling

Etter mitt syn vil det riktige være at NVE og departementet foretar ei fornya behandling av konsesjonssøknadene for de to vindparkene Storheia og Roan. Ved den behandlinga vil departementet kunne kreve at det gjennomføres nye faglige utredninger. Dette kan gjelde mulige avbøtende tiltak utover de krav som ble stilt da konsesjon ble innvilga av NVE i 2010 og seinere stadfesta av departementet i 2013. Det kan også omfatte konsekvenser ved en eventuell reduksjon i antall vindturbiner. Eller muligheter for å bruke beiteområder tilhørende andre reinbeitedistrikter i Trøndelag. For bare å nevne noen eksempler.

Når dette arbeidet er gjennomført, og pliktige konsultasjoner med Fosen reinbeitedistrikt og Sametinget er ivaretatt, vil det kunne treffes et nytt vedtak hvor konsesjon med tilhørende vilkår blir innvilga. Det nye vedtaket vil så være gjenstand for klage og eventuell rettslig overprøving på samme måte som det gamle konsesjonsvedtaket.

I mellomtida vil vindkraftanleggene kunne drives videre. De erfaringer som da høstes om hvilke konsekvenser anleggene reelt sett vil ha for reindrifta i området, vil gjøre at myndighetene vil ha et langt bedre faktisk grunnlag for sitt nye vedtak enn det Høyesterett hadde da dommen ble avsagt.

Produksjon og kostnader

Det vil etter min vurdering være åpenbart uforholdsmessig å skulle gå til det drastiske skritt å demontere de 159 vindturbinene av hensyn til reindrifta. For hva er det vi snakker om her?

Vi snakker om to vindparker som leverer 20 prosent av all vindkraftproduksjon i Norge. Som produserer kraft nok til rundt 100.000 husholdninger. Og som det har kostet rundt 6 milliarder kroner å bygge.

Til sammenligning var slaktekvantumet for Fosen reinbeitedistrikt 3 tonn i siste driftsår (2019/2020). Med en kilopris på kr. 74 ga det ei samla kjøttinntekt på kr. 220.000.

Reinbeitedistriktet hadde en ekstrem lav produktivitet – kun 1,6 kg pr livrein.

Så skal det innrømmes at siste driftsår var et dårlig år for reinbeitedistriktet. Men gjennomsnittlig slaktekvantum for de 5 siste driftsåra var ikke meir enn 7,6 tonn. Det ga ei gjennomsnittlig kjøttinntekt på rundt kr. 500.000. Med 32 involverte personer gir det ei kjøttinntekt pr person på ca. kr. 17.000.

Kulturens pris

Så vil sikkert noen innvende at det er retten til kultur som er verna gjennom SP artikkel 27. Og at kultur ikke kan måles i penger.

Det må imidlertid være en nedre grense når det handler om å beskytte kultur i form av næringsutøvelse. Og når næringsutøvelsen meir har karakter av hobby enn næring, er det rimelig grunn til å spørre om ikke også kulturvernet må ha ei begrensning.

Endelig er det grunn til å stille spørsmål ved om ei hobbyprega reindrift som utøves ved bruk av snøskuter, ATV og helikopter, virkelig er en kulturutøvelse som skal få lov til å hindre at også Norge kan ta de nødvendige skritt mot et samfunn med miljøvennlig og fornybar energiproduksjon.