Sommeren 2021 vedtok Stortinget åpenhetsloven. Det loven definerer som større virksomheter, pålegges en rekke plikter for å sikre respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i leverandørkjeden. Terskelen for å anses som en stor virksomhet er i en større sammenheng ikke satt særlig høyt. Sees åpenhetsloven i sammenheng med den omfattende utviklingen som skjer på overlappende eller tilgrensende sektorer i EU, begynner regelverket på området å bli omfattende. Senest i rekken er EUs rettsakt om Corporate Sustainability Due Diligence av 23. februar 2022.
Åpenhetsloven er kortfattet. Gjennomgående refereres det til internasjonale menneskerettskilder, og virksomhetene forventes å foreta aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for ansvarlige virksomheter. Loven hører inn under Barne- og familiedepartementet. Det er forutsatt at Forbrukertilsynet skal føre tilsyn. Tilsynet skal blant annet ettergå virksomhetenes vurdering av egne leverandørkjeder.
Etter omstendighetene kan Forbrukertilsynet pålegge en elektrikerbedrift med 70 MNOK i salgsinntekt å vurdere hvor metallet i produkter de bruker kommer fra, og om råvareleverandøren av dette metallet har opptrådt i tråd med OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv og menneskerettighetene overfor for eksempel urbefolkning i nærhet av mineralkilden.
Behov for retningslinjer
Siktemålet med loven er åpenbart godt. Det er meget viktig at også private – ikke bare stater – tar et ansvar for å sikre menneskerettigheter og arbeidsforhold. Dette vil også styrke arbeidet med miljøkrav og antikorrupsjonsarbeid. Men med omfattende forpliktelser, behøves også forutberegnelighet. Det er de færreste norske bedrifter som har et aktivt forhold til OECDs retningslinjer og øvrige folkerettslige forpliktelser. Vår oppfatning er at en betydelig andel virksomheter opplever kravene som utilgjengelige.
Lovens bestemmelser viser gjennomgående til at departementet kan utarbeide forskrift. Næringslivet og advokatene har ventet i spenning på en utfyllende forskrift i forbindelse med lovens ikrafttredelse til sommeren. Forskrift ville med stor sannsynlighet vært et praktisk verktøy i kommunikasjonen utad. Dette gjelder også særlig på grunn av muligheten for presiseringer av eventuelle uklarheter igjennom høringsrunder. Forskrift er imidlertid, etter det vi får opplyst i Barne- og familiedepartementet, ikke planlagt. Alternativt kunne dette vært avhjulpet med retningslinjer, veiledere mv. Forbrukertilsynet opplyser imidlertid på sine hjemmesider at dette først vil komme i stand på sikt.
Mulige tvister
Vi har forståelse for at det tar noe tid å skape en ryddig og omforent praksis. Dersom man utarbeider forskrifter og retningslinjer før man overhodet har en erfaringsbase, risikerer man at disse må endres på sentrale punkter relativt raskt. Dette i seg selv er uheldig. Problemet er at åpenhetslovens sanksjonsregime, med mulighet for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, trer formelt i kraft til sommeren. Norske virksomheter kan ikke forventes å bære risikoen for uklare kjøreregler.
Dette er også tatt høyde for i loven. Lovens § 15 fastslår at kongen kan sette i kraft bestemmelsene til "forskjellig tid". I forarbeidene er det forutsatt at det kan være behov for en periode for å bli kjent med reglene i loven "uten å risikere offentligrettslige reaksjoner", jf. Ot. Prp. 150 L punkt 9.3.3.3 om overgangsordning. Spesifikt til lovens § 15 om ikrafttredelse er det sagt at:
«Det kan være aktuelt at de materielle bestemmelsene settes i kraft på et tidligere tidspunkt enn bestemmelsene om håndheving og sanksjoner. Ulikt tidspunkt for ikrafttredelse kan gi virksomhetene tid til å innrette seg før sanksjoner er aktuelt.»
Lovgivers fremsynthet gjør seg med kraft gjeldende nå. Det er uklart om dette er vurdert, og eventuelt hvorfor ikke. Med den omfattende utviklingen på området innen EU, behovet for kompetanseoppbyggingsperiode i Forbrukertilsynet og generell uklarhet om forståelsen av regelverket i næringslivet, anbefaler vi at Barne- og familiedepartementet tar i bruk denne myndigheten. Uten en innkjøringsfase som beskrevet i forarbeidene er det en betydelig risiko for at det vil oppstå unødige misforståelser, uklarheter og mulige tvister mellom de involverte parter.
