Statsrådens uttalelser markerer sålangt sluttstenen i DN’s gjentatte oppslag om at det «jobbes for mye» blant advokater, og især blant fullmektiger og unge advokater. I DN sist uke er Stenseng sitert på at forholdene i deler av advokatbransjen er «…alvorlig, og det er uakseptabelt.»

Juristforbundet har som fagforening forlengst gitt sin tilslutning, og lederen i nevnte fagforening benytter karakteristikker som «grov utnytting» og «kynisk kultur». De herskende synspunkter er altså forbilledlig klare, men efter mitt skjønn allikevel forfeilet.

Må sendes hjem

Selv om man trygt kan legge til grunn at det er av stor viktighet å ikke pålegge arbeidsvilkår som er helsefarlige, bør det kunne anerkjennes at den enkelte selv best kjenner sin ydeevne og grensene for denne. I advokatbranchen er vi – sikkert i likhet med flerfoldige andre brancher – begunstiget med et tilsig av arbeidssultne unge, lynskarpe og ambisiøse kandidater og medarbeidere. De vil lære mer, de vil få erfaring – de ønsker å være med på det prinsipalene (som er i særlig selvstendig stilling og derfor faller utenfor arbeidstidsbestemmelene) bedriver.

I min lille nisje av advokatbranchen er det lett å eksemplifisere: En god uke består gjerne av 4-5 dager i retten, og der forberedelse både til neste rettsdag og til kommende saker gjøres før og efter rettstiden, som normalt er fra 0900 til ca. 1530. I tillegg selvfølgelig noe forberedende arbeid i helger.

Altså: Når vi kommer fra retten og går i gang med det for saken viktige arbeid mellom rettsdagene, må typisk fullmektiger sendes hjem for å unngå ulovlig stor arbeidsbelastning. Vi har jo i branchen måttet tilpasse oss dette, om enn noe knurrende. Efter mitt skjønn inviterer gjeldene regelverk til en lite rasjonell og langt fra optimal måte å innrette virksomheten på.

Felles interesser

Så langt jeg kan forstå har både advokatfirmaet som arbeidsgiver og den unge ansatte fullmektig/advokat et flertall felles interesser som utfordrer gjeldende lovverk: Arbeidsgiver ønsker mer enn gjerne gode faglige innspill fra de unge og langt flinkere jurister, og vi ønsker at de mindre erfarne unge skal vinne erfaring og kunne få vise seg frem.

Som hånd i hanske ønsker de unge flinke nettopp det samme: Å vinne erfaring; få vise seg frem og å forsøke å skinne for klienter, domstol og motparter.

En undersøkelse gjennomført av Yngre advokater i Advokatforeningen (i det vesentlige finansiert av Oslo krets) ha noen enkle hovedkonklusjoner hvis jeg har forstått undersøkelsen korrekt: Denne viser – ikke overraskende – at det er de fullmektiger/unge advokater som arbeider mest som er mest fornøyd med arbeidet, og tilsvarende lite overraskende at det er nettopp disse som også opplever mest press og stress i arbeidet.

Ydelseskastrering

Personlig har jeg vært ufortjent svinheldig i all min tid og har kunnet arbeide akkurat så mye (eller lite) jeg har orket eller ønsket. Jeg priser meg lykkelig over å ha unngått den tvangsmessige ydelseskastrering dagens regelverk legger opp til – hvis reglene taes på ordet.

For en ung og ambisiøs jurist fornemmer jeg det er aldeles ugreit å bli behandlet som en mindreårig og «sendt i seng» når prinsipalen går i gang med å forberede kommende rettsdags eksaminasjon eller prosedyre. Lar man i stedet den enkelte «gunne på» efter egen helse og livssituasjon, fremtrer det som man får flere happy medarbeidere, og at man er nærmere den overordnede politiske målsetning at flere må jobbe mer og lenger.

Og uansett vil dette være en mer realistisk tilnærming til tilværelsen som selvstendig advokat utenfor arbeidstidsbestemmelsene.

Dette innlegget har intet å gjøre med mitt verv i Oslo krets