I februar fortalte NRK historien om Torhild Storsveen, som fikk misbrukt sin digitale identitet ved at svindlere tømte kontoen hennes for over 10 000 kr. Slike saker er dessverre svært utbredte. Storsveens historie gir imidlertid grunn til å komme med noen påminnelser om hvilke plikter banker har i situasjoner som dette, og hvordan reklamasjonssaker skal behandles etter finansavtaleloven.

Det klare utgangspunktet etter finansavtaleloven er at det er banken som er «ansvarlig for tap» som skyldes såkalte «uautoriserte betalingstransaksjoner» – overføringer inn eller ut av konto, som kunden ikke har samtykket til. Kunden må selv dekke en egenandel på inntil 1 200 kr. av tapet dersom BankID og passord har vært (mis)brukt av svindlerne. Hvis kunden har vært «grovt uaktsom», hefter vedkommende for 12 000 kr., mens kunder som forsettlig eller svikaktig har bidratt til svindelen hefter for hele beløpet.

Mye kan sies om hvordan norske nemnder og domstoler har håndtert denne typen saker de siste årene. Forbrukerkunder har gjennomgående blitt utsatt for en svært streng praksis, som har lempet store deler av ansvaret for svindel over på dem. Ny praksis fra domstolene, og ny finansavtalelov som ble vedtatt i 2020 (men som fortsatt ikke har trådt i kraft), er forhåpentligvis i ferd med å bevege rettstilstanden i en mer fornuftig retning.

Undergraves

Kundenes rettsikkerhet undergraves imidlertid ofte av noe mer banalt, nemlig at bankene ikke følger lovens svært klare og tydelige regler om reklamasjon og tilbakeføring. Når kunden krever at banken tilbakefører et beløp som er svindlet fra kontoen hennes, skal banken tilbakeføre beløpet og erstatte rentetap fra belastningstidspunktet. Dette er banken pliktig til. For å bli fri fra forpliktelsen, må banken bringe saken inn for en domstol eller klagenemnd innen fire uker. I de fleste tilfeller vil slike saker bringes inn for Finansklagenemnda.  

Regelen skal være en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti for kunden. Den skal sikre at bankenes interne reklamasjonsorganer ikke selv skal kunne bestemme at bankenes ansvar skal reduseres med for eksempel kr. 12 000, fordi de mener kunden har vært grovt uaktsom. Banken må innen fire uker enten tilbakeføre hele beløpet, eller anlegge sak. I sistnevnte tilfelle er det domstolen eller nemnden som avgjør hvorvidt bankens ansvar skal reduseres – ikke banken selv.  

Både nemdspraksis, og erfaring fra organisasjoner som jobber med svindelofre, viser imidlertid at mange banker ikke respekterer denne fireukersfristen. Bankene gjør seg i stedet svært ofte selv til domstol: de lar enkelt og greit være å tilbakeføre hele beløpet innen fristen, og bringer heller ikke saken inn for nemnd eller domstol. På denne måten saboteres lovens ordning. Kunden må selv ta saken til domstolen eller nemnden for å få tilbake svindelbeløpet. Da skjer det som nettopp ikke skal skje – byrden med å anlegge sak plasseres hos kunden, den klart minst ressurssterke parten.

Lovpålagte forpliktelser

Finanklagenemda har gitt uttrykk for at de mener at brudd på tilbakeføringsplikten ikke får særlige konsekvenser for fordelingen av tapet som sådan. Denne tolkningen kan ha bidratt til å gi bankene trygghet til å spekulere i å holde tilbake penger fra svindelofre i strid med lovens ordning. Nemndas holdning er etter vårt syn alt annet enn sikker juss, og legger i alle tilfelle pent til rette for lovstridig praksis fra bankene.

I saken NRK omtalte foretok DnB en fornuftig vurdering, og tilbakeførte svindelbeløpet til kunden. Slik vi forstår saken, virker tilbakeføringen gjennomført innen lovens fireukersfrist. Vi håper at andre banker lar seg inspirere til å gjøre det absolutt minste man kan forvente: Overholde sine lovpålagte forpliktelser.