Den litt uvanlige bevissituasjonen oppsto etter en voldshendelse i Haugesund høsten 2023. Settingen var en klassisk krangel utenfor et utested klokken 03 natt til søndag. Sammenstøtet endte med at en mann ble slått ned og sparket bevisstløs. Spørsmålet er hvem som sto for slag og spark.
De involverte i krangelen var, foruten mannen som endte på sykehus, to brødre. En politipatrulje tok raskt hånd om dem, og i de innledende forklaringene insisterte begge – hver for seg - på at de hadde utøvd volden.
Trakk forklaringen
Vitneforklaringene pekte i retning av at den eldste av brødrene var gjerningsmann. Ettersom storebror også var den som mest insisterte på egen skyld, valgte patruljen å pågripe ham. Før løslatelsen neste dag, fastholdt han i avhør at det var han – og ikke den mer enn 10 år yngre lillebroren – som var gjerningsmann.
Da politiet noen uker senere innkalte lillebror til avhør, var han ikke desto mindre like urokkelig i at det var han, og ikke storebror, som hadde sparket. Enden på visa var at politiet valgte å tiltale begge to for vold eller medvirkning.
Da saken kom opp i Haugaland og Sunnhordaland tingrett sist uke, tok saken en ny vending. Nå trakk storebror tilbake forklaringen om at det var han som hadde sparket. Til tingretten forklarte han at han hadde løyet fordi han ikke ville «kaste broren under bussen», og han erkjente derfor ikke straffskyld. Dessuten mente han det var selvforsvar fra brorens side. Lillebror, derimot erkjente straffskyld etter tiltalen.
Pekte ut eldstemann
Problemet er at et vitne, en drosjesjåfør som sto ti meter unna, forklarer at han er «nesten sikker» på at han så storebror sparke fornærmede i ansiktet. Andre vitner skal ha sagt det samme til patruljen på stedet, men disse er aldri blitt avhørt. Fornærmede vet heller ikke. Dette setter tingrettsdommer Håkon Velde Nordstrøm i et dilemma:
«Etter en samlet vurdering av bevisene i saken er retten kommet til at det ikke er ført bevis ut over enhver rimelig og fornuftig tvil for at det var (lillebror) som slo/dyltet C i bakken og sparket han i ansiktet.
Retten er videre kommet til at den tvil som foreligger knyttet til om (lillebror) utøvde vold ikke gir grunnlag for å konkludere med tilstrekkelig grad av sikkerhet for at det var (storebror) som utøvde volden, selv om han ble utpekt av D og de ikke navngitte vitnene, og påtok seg skylden på stedet. Til det er D sin forklaring for forbeholden, i tillegg til at de aktuelle vitnene ikke lot seg føre for retten.
Selv om retten ikke er i tvil om at det var (storebror) eller (lillebror) som utøvde volden, kan retten i lys av strafferettens beviskrav og uskyldspresumsjonen ikke felle dom over den retten mener mest sannsynlig var gjerningsmann. Bevisførselen og bevisvurderingen har gitt retten en nokså klar oppfatning av hvem av brødrene som mest sannsynlig utøvde volden, men når strafferettslige beviskrav ikke er oppfylt, har dette ingen betydning. De tiltalte må og skal anses uskyldige inntil det motsatte er bevist.»
– Klassisk lærebokeksempel
Spørsmålet blir deretter om de to, uavhengig av hvem som sparket, kan dømmes for medvirkning. Det kan de ikke, er den svært tydelige konklusjonen: Det finnes ingen holdepunkter i vitneforklaringene for at volden var noen form for felles foretakende fra begge brødrene. Dermed blir resultatet full frifinnelse for begge to.
– Dette er et klassisk lærebokeksempel på rimelig tvil i straffesaker. Når retten ikke kan være sikker på om en tilståelse er riktig, skal den heller ikke dømme, sier forsvarer Silje Christine Hellesen fra Elden Advokatfirma
Hun representerte den yngste av de to, som altså fånyttes erkjente straffeskyld. Den eldste var i retten representert av Erik Lea fra Favn Advokater.
.jpg.jpeg?quality=85)
