Besøkskontakt ved adopsjon - hvem skal bestemme?

I Barnevernlovens § 4-20 a første ledd heter det «Når fylkesnemnda treffer vedtak om adopsjon etter § 4-20, skal den samtidig vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og de biologiske foreldre etter at adopsjonen er gjennomført. Fylkesnemnda skal kun vurdere slik besøkskontakt dersom noen av partene har krevd det, og adoptivsøkerene samtykker til slik kontakt. Dersom en begrenset besøkskontakt etter adopsjonen i slike tilfeller er til barnets beste, skal fylkesnemnda treffe vedtak om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget av kontakten».

Jeg var prosessfullmektig for B (far) i Høyesteretts sak nr HR-2020-661-S.

B ble ved X tingretts dom av 15. april 2019 fradømt foreldreansvaret, og hans datter ble besluttet adoptert. Adoptivforeldrene nektet far besøkskontakt i medhold av barnevernlovens § 4-20 a.

Avgjørelsen ble anket til lagmannsretten, som den 13. august 2019 nektet anken fremmet. Dette ble videre påanket til Høyesterett, idet far mente at tvl § 36-10 bokstav a og bokstav c kom til anvendelse. Far var av den oppfatning at anken til lagmannsretten omhandlet spørsmål som hadde betydning utenfor den foreliggende sak, og at tingrettens dom var beheftet med vesentlige svakheter.

Høyesterett avsa den 27. mars 2020 kjennelse om opphevelse av lagmannsrettens ankenektelse, med begrunnelse i tvl § 36-10 bokstav c). Høyesterett fant at tingrettens avgjørelse om adopsjon og fratakelse av foreldreansvaret var beheftet med vesentlige svakheter.

Far har aldri tatt del i den daglige omsorgen for sin datter Y. For far var og er spørsmålet om det kan være riktig at adoptivforeldrene skal ha vetorett til å avgjøre om besøkskontakt skal nektes.  Videre er det for far et spørsmål om det kan være riktig at spørsmålet om slik nektelse av besøkskontakt ikke skal kunne prøves rettslig. Det forutsettes at grunnvilkåret om at slik besøkskontakt vil være til barnets beste.

Barnevernloven § 4-20 a slik den etter sin ordlyd fremstår og slik den er tolket både i forarbeidene og i rettspraksis gir adoptivforeldre en slik vetorett. For far er spørsmålet om dette både for hans del, og for det eller de barn dette gjelder, vil være en krenkelse av retten til vern om familieliv etter EMK art 8. Videre vil det for far være et spørsmål om dette også vil være en krenkelse av hans rett til å få prøvd dette rettslige spørsmålet for fylkesnemnda og domstolene i medhold av EMK art 13. Far var derfor av den oppfatning at bestemmelsen i barnevernlovens § 4-20 a måtte tolkes innskrenkende, slik at det ikke kan stilles et absolutt krav om adoptivforeldrenes samtykke til besøkskontakt. Disse spørsmål er kort behandlet av Høyesterett i nevnte kjennelse i avsnitt 205-207. Det vises til at det adopsjon uten mulighet for besøkskontakt er godtatt av EMD, slik at en eventuell nasjonal begrensing i lovverket i Norge ikke vil være i strid med EMK. Høyesterett konkluderte derfor med at det ikke var grunnlag for å tolke barnevernlovens § 4-20 a innskrenkende.

Derfor er jeg av den oppfatning at lovgiver må vurdere å endre bestemmelsen i barnevernlovens § 4-20 a om adoptivforeldrenes vetorett til å nekte samværskontakt. Dette særlig fordi det ikke stilles noen form for formkrav til nektelsen. Det stilles heller ingen krav til begrunnelse for nektelsen. Med andre ord kan usaklige og direkte antipatier mot biologiske foreldre være god nok grunn for adoptivforeldrene til å nekte besøkskontakt.

I saker om omsorgsovertakelse og samvær, har EMD fastslått at det skal være samvær mellom biologiske foreldre og barn med mindre en eller begge de biologiske foreldrene er «particulary unfit». Denne vurderingen vil også kunne gjelde for så vidt gjelder spørsmålet om det skal være besøkskontakt eller ikke ved adopsjon. I og for seg en riktig vurdering, men min anførsel er at dette er ikke en vurdering som lovgiver egenhendig skal gi adoptivforeldrene rett til å avgjøre.

Dersom adoptivforeldrene forut for fylkesnemnds behandling av adopsjonssaken nekter besøkskontakt, enten for den ene eller begge de biologiske foreldre, vil spørsmålet ikke bli rettslig behandlet eller prøvet i fylkesnemnda. Det samme vil være tilfellet for eventuelt tingrettens og lagmannsrettens behandling av adopsjonssaken. Med andre ord vil man ikke kunne få en forvaltnings- eller domstolsprøving og kontroll av spørsmålet om besøkskontakt, så lenge adoptivforeldrene nekter slik besøkskontakt. De biologiske foreldrene vil ikke rettslig kunne angripe nektelsen av besøkskontakt ved å benytte rettsmidler. Man har heller ingen barnevernfaglig vurdering av spørsmålet om det vil være til det beste for barnet å ha besøkskontakt i forkant av fylkesnemndas, eller domstolens behandling av spørsmålet om adopsjon.

Av og til vil en slik besøkskontakt være til det beste for barnet, i tillegg til at det også vil være til beste for de biologiske foreldre. Allikevel kan adoptivforeldrene egenhendig avgjøre at slik kontakt ikke skal finne sted. Det er antatt i juridisk teori og rettspraksis at det ofte vil være en fordel av barnet kjenner sitt biologiske opphav. Dette stoppes effektivt dersom adoptivforeldrene nekter besøkskontakt mellom biologiske foreldre og barn.

Forslaget om adoptivforeldrenes rett til å nekte besøkskontakt kom inn etter et forslag fra Regjeringsadvokaten før vedtakelsen av bestemmelsen den 4 juni 2010. Dette er det vist til i forarbeidene til bestemmelsen i PROP 7 L (2009-2010) i kapittel 4 på side 8/17. Bestemmelsen ble innført den 1 oktober 2010 i barnevernlovens § 4-20 a. Ut i fra mitt ståsted er det nå på høy tid at lovgiver nå revurderer denne bestemmelsen. Særlig når man ser hen til den siste tids utvikling i barnevernssaker, f.eks. ved avgjørelsene ved EMD som har dømt Norge. Det er min oppfatning at norske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad følger opp de folkerettslige forpliktelser etter EMK art 8 som EMD har gitt anvisning på. Det er av lovgiver varslet endringer i barnevernloven som skal komme våren 2021. I høringsnotatet datert 4. april 2019 i kapittel 9.6 drøfter departementet vedtak om adopsjon. De spørsmål jeg har reist i denne artikkel, er ikke berørt overhode i høringsnotatet.

Avslutningsvis viser jeg også til at bestemmelsen er kritisert i juridisk teori f.eks. i Lena R L Bendiksen og Trude Hauglis bok om sentrale emner i Barneretten 3. utgave på side 272. Særlig her kritiseres nettopp at kommende adoptivforeldre har en vetorett mot besøkskontakt, uavhengig av hva barnet måtte mene, og uavhengig av hva som fremtrer som best for barnet. Dernest gir regelen bare et skinn av rettigheter for barnet og de biologiske foreldrene.