Grunnloven § 112 er «klimasakens» sentrale omdreiningspunkt i Høyesterett, der mange dager nettopp nå går med til kommentert høytlesning fra dokumenter som dommerne kunne ha lest selv.

Et hovedpunkt er om paragrafens ord om «rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» kan tas bokstavelig uten at Høyesterett overtar Stortingets rolle som vårt viktigste forum for å avveie tunge sosiale og politiske hensyn som kan komme i strid med hverandre, så som hensyn til arbeidsplasser, økonomi og natur.

Det er enighet om at «statens myndigheter» har plikt til å «iverksette tiltak» til å realisere «grunnsetningene» om helse, miljø mv. Men også dette krever vanskelige avveininger mellom delvis motstridende hensyn og om hvordan ulike tiltak skal utformes.

Spørsmålet blir hvem som i siste instans avgjør hvilke «tiltak» som skal iverksettes og når det skal skje. At saken føres for de alminnelige domstolene, kunne tyde på at Høyesterett også skal presisere statens plikter etter § 112 tredje ledd. Det er imidlertid tale om plikter som bygger på grunnloven selv. I den politiske debatten om hvordan plikten bør gjennomføres, har vi alle en stemme. Men for domstolene dreies spørsmålet over mot juridiske plikter for de høyeste statsorganene. I slike saker dømmer Riksretten i både første og siste instans.

«Klimasaken» gjelder konsesjonsvedtak av regjeringen. Dermed er det i første rekke de som den gang var statsråder, som kommer i søkelyset. Ifølge grunnloven § 86 er sak bare aktuelt hvis de kan ha gjort seg skyldige i «straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter». Dessuten må saken anlegges av Stortinget selv. Dette legger til rette for å trekke sakens klart politiske sider inn i vurderingen. Til gjengjeld blir de ordinære domstolene avlastet for tilsvarende vurderinger.

Det er ikke opp til Høyesterett å avgjøre om «statens myndigheter» har brutt sine plikter etter grunnloven § 112 tredje ledd. En riksrettssak om disse spørsmålene er lite sannsynlig, blant annet fordi også Stortinget selv har vært med på ferden frem mot å åpne for boring i Barentshavet. Men dette veier lett som argument i den pågående saken: Det er rett og slett dette som er grunnlovens ordning.