Biskop Stålsett tilsto, og han ble dømt. Ingen er overrasket over det. Stålsett ville, utfra sin overbevisning, ikke utfordre norsk lov.  For han var hans samvittighet og de etiske imperativ som ligger i den kristne tro, viktigere enn norsk lov i denne saken. Ære være ham for det. Men ble han lovlig dømt?

Dommeren skal ha ros for at han drøfter forholdet til Grunnlovens paragraf 110 og ØSK artikkel 6 (selv om han hopper over artikkel 2) av eget initiativ, hvis man kan kalle det det. Riktignok fremstår det som en slags polemikk mot «enkelte oppslag i mediene» hvor undertegnede også har bidratt. En slags drøftelse er det i alle fall. Men er den riktig?

Dommeren avviser både Grunnlovens paragraf 110 og ØSK med at disse bestemmelsene ikke gir individuelle rettigheter. Han belegger det med en henvisning til en nylig utgitt bok om utlendingsrett. Forfatterne av boken er tre jurister med bakgrunn fra Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, Justisdepartementet og politiet. Det er kanskje ikke så overraskende at disse mener at utlendingslovens paragraf 55 er gyldig. Noe annet ville vel vært en bombe. Utover det inneholder dommen ingen drøftelse: Intet om betydning av ordlyd, eller forarbeider (Stortinget avviste at de nye menneskerettsbestemmelsene bare skal være fanebestemmelser), eller andre kilder.

Hvor langt utlendingsloven paragraf 55 er gyldig, og hva som er en riktig avgjørelse i denne konkrete saken, kan man har forskjellig oppfatning av. Men å avfeie Grunnlovens § 110 og menneskerettighetene i ØSK art. 6 med at bestemmelsene generelt ikke gjelder for individer, er for enkelt. Dels strider det jo mot vanlig fornuft: Hva skal man med Grunnlov og menneskerettigheter hvis du ikke har noen betydning for individene?

Det rettskildemessige belegget for å hevde generelt at verken Grunnlovens § 110 eller ØSK artikkel 6 gir individuelle rettigheter er tynt. At ØSK artikkel 2 gir individuelle rettigheter er neppe tvilsomt. Spørsmålet kan ikke drøftes sjablongmessig og generelt, det må drøftes i forhold til den enkelte bestemmelsen, og den enkelte saken. Høyesterettsdommer Hilde Indreberg har skrevet en innsiktsfull artikkel (inntatt i «Lov, Sannhet, Rett. Festskrift til Høyesteretts 200 års jubileum»); hvor hun poengterer at det ikke kan avvises generelt at Grunnlovens menneskerettsbestemmelser som inkorporerer ØSK-rettigheter, gir individet beskyttelse. Hennes ordbruk er ganske klar:

 «Høyesterett kan ikke uten videre legge til grunn at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er uforpliktende programerklæringer, og at et slikt søksmål ikke har utsikt til å føre frem.»

Hun gir selv et eksempel på et mulig brudd på § 110. Hun drøfter også andre ØSK rettigheter som ble inntatt i Grunnloven ved 2014-reformen, bl. a retten til utdanning og gir også der et mulig eksempel. Poenget er at hvis staten legger i hindringer i veien for utøvelsen av en av disse rettighetene (til arbeid, utdanning mm), er det ikke utenkelig at det skjer et lovbrudd. Foreligger det et lovbrudd, kan lovbruddet også påberopes av individene. I min rettskildeverden veier Indrebergs artikkel om Grunnlovens menneskerettsbestemmelser tyngre enn en nylig utgitt bok av tre forfattere med bakgrunn fra utlendingsforvaltningen, ikke minst fordi Indreberg faktisk drøfter problemstillingen grundig med henvisning til relevante forarbeider.

Spørsmålet hadde fortjent en bedre drøftelse enn en avvisning i et kortfattet avsnitt i dommen. Dessverre får vi neppe det. Den eneste muligheten måtte være at påtalemakten valgte å anke dommen. Biskop Stålsett vedtok dommen på stedet.