Av kretsleder Hedmark Emil Tømmerdal Nordby, kretsleder Østfold og Follo Lars Winsvold, kretsleder Vestland Ingelin Morken Gundersen og kretsleder Sør-Rogaland Ann Mari Winterhus-Fjeld

Landets forsvarsadvokater opplever det samlete rammeverk for å gi tiltalte advokathjelp i straffesaker, som uforsvarlig dårlig. Så dårlig at noe må gjøres. De er lei av å velge mellom å jobbe mindre med sakene enn det som er forsvarlig overfor klientene, eller å jobbe gratis det antall timer sakene egentlig krever. De er lei av avslag på søknader om å få dekket reelt medgått tid. De er lei av å måtte reise til politiets arrester og fengsler langt unna kontoret, på en sats så lav at den knapt dekker egne utgifter. De er lei av å stadig måtte avbryte ferier, helger og netter for å møte personer som politiet har siktet – uten å vite om arbeidet etterpå vil dekkes av staten. Summen av dette gjør at mange søker seg over til andre rettsområder, altså slutter å ta slike saker, eller ganske enkelt brenner seg ut. Flere advokatkollegaer innen strafferett har vært åpen om at de nok ikke ville gjort det igjen.

Konsekvensen av dagens rammeverk er at borgernes rettssikkerhet svekkes.

Det er godt å se at nasjonale medier som Dagbladet, viktige samfunnsaktører, og en rekke tunge rettslige kompetansemiljøer, har gått ut og støttet Advokatforeningens aksjon for bærekraftig rettshjelp. Det frustrerer oss at justisministeren og enkelte andre er så ivrige i å angripe dens virkemiddel – at de ikke går inn på dens formål. De fremstår i det minste mer komfortable med å debattere virkemidlet enn å si hva de er villig til å gi for å nå formålet.

Ja, flere straffesaker har ikke fått sin endelige dom i Høyesterett på grunn av aksjonen. Vi skulle også ønske at dette ikke var nødvendig. Det kritikerne nødig nevner er at aksjonen har en romslig dispensasjonsordning. Tiltaltes advokat vurderer hensynet til klientens rettssikkerhet, opp mot aksjonens formål – rettssikkerhet i stort. Verdien av å få en rask dom i den enkelte sak, kjenner advokaten gjennom sin innsats for klienten. Verdien av aksjonens formål, kjenner advokaten gjennom å ha arbeidet under de betingelser den forsøker å endre.

Aksjonen gjør en innsats for å presse frem noen helt nødvendige prioriteringer. Prioriteringer som vi gjennom mer enn 20 år har erfart at politikerne ikke vil gjøre av seg selv. Regjering etter regjering snakker pent om borgernes rettssikkerhet, men økningene går til politi og påtalemyndigheten. De snakker pent om rettsstaten, men lar rettshjelpsordningen sakke etter. I statsbudsjettene vil vi fortsatt se nedprioritering av rettshjelpsordninger i det stille, så lenge forhandlingsrett ikke innføres. 

Til nå har vi fått få forklaringer fra styrende politikere, på hvorfor salærsatsen og stykkprisene igjen ikke skal prioriteres. Hvorfor salærsatsen fortsatt skal være så langt unna det staten selv betaler sine advokater i saker mot borgeren. Hvorfor stykkprisene - tildelt timeantall som forsvarer eller advokater i sivile rettshjelpssaker får betalt for å jobbe på en sak - skal forbli så lave at advokaten knapt rekker å lese gjennom saksdokumentene og møte sin klient før rettssaken starter.

Forsvarere, bistandsadvokater og advokater som bistår i sivile saker med fri rettshjelp gjør en formidabel innsats for rettsstaten, til tross for dagens utilstrekkelige ordning. Som oftest på grunn av et engasjement for sine klienters situasjon. Som for alle andre grupper i samfunnet kommer man til et punkt hvor man vil aksjonere for en rettferdig kompensasjonsordning.

Justisministeren mener det vil bli dyrt å innfri Advokatforeningens krav.

Ja, det vil koste. Men pengene brukes på å sikre riktige avgjørelser i domstolene.  Vi skulle ønske at Mehl og andre politikere snakket mer om årsakene til at aksjonen til slutt tvang seg frem. De endringer aksjonen etterlyser, burde de selv ha gjennomført for lenge siden.

Det holder nemlig ikke å snakke pent om rettsstaten og borgenes rettssikkerhet, man må faktisk også være villig til å betale for det. Rettssikkerhet skapes ikke av ord og gode intensjoner, men av et system med en rettferdig balanse mellom stat og borger.