I strandsonen konkurrerer privat eiendomsrett med verneinteresser og allmennhetens rett til sjø og natur. Som advokat har jeg sett eksempler som gjør det naturlig å ta til orde for at myndighetenes ulovlighetsforfølgning av hytteeiere er i ferd med å gå for langt.

Adkomstbrygger har historisk vært vurdert til å stå i særstilling: I friluftsloven fra 1957 var det i kapittel IV om byggeforbud og meldeplikt gjort unntak for «oppføring av brygge, naust eller annen vanlig innretning til sikring og fremme av grunneierens eller brukerens egen atkomst». Tilsvarende unntak ble inntatt i midlertidig lov om forbud mot bygging m.v. i strandområder ved sjøen som trådte i kraft 1965. Unntaket ble videreført i lov om planlegging i strandområder og fjellområder som trådte i kraft 1972 og deretter også videreført i plan- og bygningslov som trådte i kraft 1986. Unntaket for adkomstbrygger forsvant fra lovverket da plan- og bygningsloven fra 2008 trådte i kraft 1. juli 2009.

Fram til da var adkomstbrygger unntatt krav om søknad og tillatelse, men enkelte brygger kunne være underlagt den tidligere ordningen med meldeplikt. Fra 1. juli 2009 har det vært krav om søknad og dispensasjonstillatelse.

Intensivert

Høyesterett har i 2026 (HR-2026-730-A) behandlet et avslag på søknad om dispensasjon for etablering av adkomstbrygge. I motsetning til lagmannsretten kom Høyesterett til at avslaget var gyldig. Vilkåret i plan- og bygningsloven § 19-2 om at fordelene med å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene, ble ikke ansett oppfylt. Høyesterett uttalte at fordelene med forbedring av eiendommens sjøadkomst bare kunne tillegges begrenset vekt. Uttalelsen er tydelig signal om at gjeldende regelverk gir beskjedne forventninger til at offentlige myndigheter tillater etablering av nye adkomstbrygger.

Parallelt med snever dispensasjonsadgang for etablering av nye adkomstbrygger, har kommunene intensivert ulovlighetsforfølgning av eldre adkomstbrygger. Kommuner og statsforvalterembeter har møtt noe motstand hos domstolene: Høyesterett kom i 2024 (HR-2024-2211-A) fram til at adkomstbrygger etablert mellom 1965 og 1986 som hovedregel ikke var meldepliktige, og derfor ikke kan ulovlighetsforfølges etter plan- og bygningsloven. Høyesterett har foreløpig ikke avsagt noen dom om adkomstbrygger etablert mellom 1986 og 2008. Praksis fra underrettene taler imidlertid for at terskelen for meldeplikt da ble ansett som lavere, med tilsvarende større muligheter for ulovlighetsforfølgning fra kommunene.

Bevissituasjonen kan være avgjørende for de enkelte sakene: Kommuner har praktisert varierende rutiner for arkivering, vært gjennom kommunesammenslåinger, og arkivlov kom ikke før på 1990-tallet. For adkomstbrygger som blir ansett som meldepliktige, blir spørsmålet om kommunene kan sannsynliggjøre at tiltaket ikke ble byggemeldt, og om det er forholdsmessig å kreve adkomstbryggen revet nå i dag.

Går for langt

I senere tid har jeg sett eksempel på at kommune og statsforvalterembete har møtt erfaringene fra domstolene med å begrunne ulovlighetsforfølgning med at adkomstbryggen uansett er i strid med friluftslova. Dvs. at adkomstbryggen i så fall kan kreves revet selv om den på tidspunktet for oppføring verken var underlagt søknads- eller meldeplikt etter plan- og bygningslovgivningen. I en dom fra mai i år avsagt hos Søndre Østfold tingrett er slik argumentasjon gitt medhold med uttalelse om at «Når det gjelder behov for å ankre båt, er det ikke noe i veien for at fortøyning skjer til lands.» Dommen er anket, men uttalelsen har gjort at jeg ser det som naturlig å ta til orde for at myndighetenes ulovlighetsforfølgning av hytteeiere er i ferd med å gå for langt.

Uttalelsen fra tingretten vil, dersom den får støtte i lagmannsrett og Høyesterett, medføre at myndighetene kan kreve revet også brygger oppført før innføring av søknads- og meldeplikt etter plan- og bygningsloven, som det langs kysten i Norge finnes mange tusen av.