Artikkelforfatteren er tidligere jurist ved Kontoret for voldsoffererstatning

Da et bredt flertall på Stortinget vedtok den nye voldserstatningsloven i fjor vår, visste politikerne at ordningen ville omfatte færre, fristene for å søke ville bli kortere og tilgangen på gratis rettshjelp i prosessen ville bli snevrere. Men var det virkelig lovgivers intensjon prosessuelle beslutninger foretatt av påtalemyndigheten skulle få så stor betydning for volds- og overgrepsutsattes rett til erstatning i henlagte saker?

Fersk avgjørelse

Volds- og overgrepsutsatte kan få voldserstatning i henlagte straffesaker. Det må blant annet være bevist med klar sannsynlighetsovervekt at de er blitt utsatt for en straffbar handling som omfattes av voldserstatningsloven § 1. I alle år har Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) foretatt en selvstendig vurdering og anvendt de straffebestemmelsene de finner at det er grunnlag for i slike saker. Dermed har det vært de faktiske forholdene som har stått sentralt i vurderingen av om søkeren har krav på erstatning.

I en fersk avgjørelse knyttet til den nye voldserstatningsloven konkluderer Sivilrettsforvaltningen med at KFV ikke lenger skal kunne vurdere saksforholdet i henlagte straffesaker under en annen straffebestemmelse enn det påtalemyndigheten har gjort i sin etterforskning. Sivilrettsforvaltningen mener denne tolkningen harmonerer best med lovgivers intensjon om en effektiv, forutsigbar, rettferdig og rettssikker ordning.

Dramatisk begrensning

Den som fremmer søknad om voldserstatning, skal altså være prisgitt at påtalemyndigheten alltid koder og etterforsker saker ut fra treffende straffebestemmelser og endrer kodingen underveis ved behov før saken henlegges. Selv om påtalemyndigheten skal kode saker korrekt når de registreres, og kodingen skal endres dersom etterforskningen tilsier det, erfarer vi i JURK at dette ikke alltid er tilfellet i praksis. KFV behandler tusenvis av søknader om voldserstatning i året. De erfarer det samme.

Denne dramatiske begrensningen i KFVs mulighet til å utøve skjønn vil føre til at mange volds- og overgrepsutsatte fratas rett til erstatning – deriblant de i vår klientgruppe som har fått straffesaken sin henlagt hos politiet.

I sitt høringssvar til ny forskrift om voldserstatning trekker KFV frem flere eksempler på voldssaker hvor det var avgjørende for sakens utfall at de nettopp ikke var bundet av påtalemyndighetens sakskoding i sin vurdering. Dette har jeg selv erfart som tidligere jurist ved KFV, og jeg tenker med gru på andre sakstyper der dette kan være utslagsgivende.

Hva med henlagte overgrepssaker som er kodet og etterforsket som voldtekt? Dersom KFV fant at det ikke var bevist med klar sannsynlighetsovervekt at søkeren var utsatt for en voldtekt, ville de tidligere kunne vurdere om det var grunnlag for å tilkjenne erstatning på bakgrunn av andre relevante straffebestemmelser, typisk straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke. Vil KFV nå fratas muligheten til å utøve skjønn og nedsubsumere der det kan være grunnlag for det, utelukkende fordi påtalemyndigheten har kodet og etterforsket saken som voldtekt?

Lite gjennomtenkt

At påtalemyndigheten gjør andre prioriteringer og vurderinger enn det KFV ville ha gjort, skyldes ikke alltid mangelfullt politi- og påtalearbeid. I noen tilfeller kan det være en naturlig konsekvens av at påtalemyndigheten opererer med et strengere beviskrav i sine vurderinger enn det voldserstatningsmyndighetene gjør. I andre tilfeller kan det skyldes bortprioriteringer i en hektisk hverdag hos politiet. Begge deler understreker at KFV burde fortsette å vurdere slike saker konkret og uten hensyn til påtalemyndighetens prosessuelle beslutninger.

Det er også verdt å merke seg at en omsubsumering hos KFV i henlagte saker ikke rammer den påståtte skadevolderen på samme måte som det ville ha gjort i en dom i en straffesak. Et vedtak om erstatning er ikke en konstatering av straffeskyld, og endrer ikke henleggelsen. Med den nye loven er påstått skadevolder i tillegg sikret forvaltningsrettslig partsstatus i prosessen for KFV, slik at han får varsel om søknaden, rett til innsyn i relevante saksdokumenter og mulighet til å fremme sine innsigelser. Dette gjelder også i henlagte saker, der skadevolder uansett ikke løper noen risiko for regress. Denne delen av «ordningens systematiske oppbygning» er fullstendig utelatt fra Sivilrettsforvaltningens argumentasjon i den ferske avgjørelsen.

At vold- og overgrepsutsattes rettsstilling i voldserstatningssaker i så stor grad skal avhenge av påtalemyndighetens prosessuelle beslutninger er sikkert effektivt, men langt fra forutsigbart, rettssikkert og rettferdig for de som blir berørt. Avgjørelsen fra Sivilrettsforvaltningen tegner det samme klare bildet av en lite gjennomtenkt ny voldsoffererstatningsordning som burde ha blitt utredet grundigere før den ble vedtatt, og som feiler i å ivareta de menneskene ordningen er til for.