Diskrimineringsnemnda synser om pridemarkering i Drammen

Opprinnelig handlet vår likestillingslov om forskjellsbehandling av kvinner og menn. Da var det enkelt å finne ut hvem en skulle sammenligne klageren med: noen eller en gruppe av motsatt kjønn. For eksempel avdelingssykepleiere vurdert opp mot avdelingsingeniører i en kommune.  Nå lister loven opp elleve ulike diskrimineringsgrunnlag foruten kjønn. Da er det vanskeligere å vite hvem en skal sammenligne med.

«Det var forskjellsbehandling»

Diskrimineringsnemnda avgjorde nylig (5.12.25) klager over Drammen kommunes markering og flaggheising under «Mangfoldsuka» i mai 2024. Klagerne var dels ansatte i barnehage og skole og dels foreldre til barna. Fire av nemndas fem medlemmer var enige om at det forelå indirekte forskjellsbehandling (likestillingsloven § 8), fordi den pålagte tilstedeværelsen kunne bli oppfattet som en tilslutning til det som «regnbue/prideflagget» symboliserte. De fire medlemmene anså dette som en skade eller ulempe, som medførte at klagerne «ble stilt dårligere som følge av sin religion, livssyn og/eller politiske syn».

Dårligere enn hvem? Likestillingsloven definerer forskjellsbehandling som at «en person behandles dårligere enn andre … i en tilsvarende situasjon» (§ 7) eller at behandlingen «vil stille personer dårligere enn andre» (§ 8). Det ligger jo også i selve ordet «forskjellsbehandling» at en må sammenligne behandlingen med hvordan noen andre mennesker blir behandlet.

Hvem ble det sammenlignet med?

Nemnda sier ikke hvilke andre mennesker den har sammenlignet klagerne med. Jeg ser et fellestrekk ved mange av nemndas vedtak: de drøfter ikke lovens grunnleggende vilkår om forskjellsbehandling. For å konstatere diskriminering, er det ikke nok at noen er blitt behandlet dårlig, de må sammenlignes med andre som da ikke er behandlet (like) dårlig.

Hvem var det de protesterende ansatte og foreldre ble behandlet dårligere enn? I mangel av begrunnelse må en her trekke sine egne slutninger. Ut fra del lille nemda sier, er det nærliggende å slutte at sammenligningsgruppen besto av ansatte eller foreldre som var enig med markeringens verdier, den stod ikke i strid med deres religion, livssyn eller politiske syn. Men egentlig vet vi jo ikke noe om hva de andre ansatte og foreldre mente. De kan i hvert fall utgjøre fire grupper: 1) de som var helt enige i markeringen, 2) de som var enige i noe, men ikke alt, 3) de som var uenige, men ikke ville protestere og 4) de som stilte seg likegyldige. Det finnes ingen enhetlig gruppe som klagerne kunne sammenlignes med.

Derfor burde nemnda ha konkludert med at det ikke forelå brudd på likestillingsloven. Forskjellsbehandling er det grunnleggende vilkåret for at noe skal være diskriminering. Hvis noen er behandlet dårlig, men vedkommende ikke kan sammenlignes med behandlingen av andre, må personen gå annetsteds med sin klage enn til diskrimineringsnemnda. Dette forvaltningsorganet skal ikke være en alminnelig klagemur for alle som mener de er blitt behandlet dårlig.

Kvinneavdelingen på campingplass

Fraværet av sammenligningsgruppe er særlig tydelig i saken om en gjest som ville bruke dameavdelingen på en campingplass, som Diskrimineringsnemnda avgjorde i 2021 (sak 21/387). Personen A, som hadde biologisk kjønn mann, men juridisk kjønn kvinne, ble bedt om å bruke herreavdelingen i sanitæranlegget eller reise. Nemnda fant at det forelå direkte forskjellsbehandling og at dette var ulovlig: «Nemnda mener det er klart at A ble behandlet dårligere enn de andre campinggjestene da hun ble bedt om å forlate campingen.» Sammenligningen er overflatisk, for selvfølgelig blir den som må reise, behandlet dårligere enn den som får bli. Nemnda vurderte ikke om eieren av campingen lovlig kunne reservere garderoben for kvinner og bortvise dem som ikke respekterte denne ordningen. A ble ikke behandlet dårligere enn andre menn, som også var utelukket fra kvinneavdelingen. A hadde ikke noe rettslig krav på å bli sammenlignet med kvinner. Det forelå derfor ingen relevant forskjellsbehandling.

Saklig, nødvendig og forholdsmessig?

I stedet for å konkludere med at vilkåret om forskjellsbehandling ikke var oppfylt i Drammens-saken, gikk nemnda videre og vurderte om behandlingen oppfylte lovens kriterier for lovlig forskjellsbehandling: var den saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig? Dette er svært skjønnsmessige vilkår, der det er lett å tilpasse begrunnelsen til det resultat man ønsker. Se nærmere om dette i Lov og Rett: Likestillings- og diskrimineringsloven. Lovkommentar/Likestillings- og diskrimineringsrett.

Vedtaket gikk ut på at det ikke forelå diskriminering, med tre mot to stemmer. To i flertallet mente at pålegget til skoleelevene og de ansatte om tilstedeværelse var saklig, nødvendig og forholdsmessig og dermed lovlig. Mindretallet fant pålegget unødvendig og uforholdsmessig inngripende. Begge fløyer mente at «regnbue-/prideflagget» gir uttrykk for verdier, politiske standpunkt og holdninger som pridebevegelsen og Foreningen FRI assosieres med. Klagerne hadde uimotsagt anført at disse holdningene blant annet inkluderte ja til surrogati og prostitusjon. De som representerte flertallet, synes å ha lagt avgjørende vekt på at kommunen hadde presisert «at de ved bruken av regnbue-/prideflagget ikke ga noen tilslutning til pride eller Foreningen FRI, eller alle verdier som foreningen står for.» Kommunens hensikt var bare å gi støtte til mangfold, respekt, inkludering og likeverd. En reservasjon mot FRIs standpunkter skulle altså oppveie det inntrykket som prideflagget gir. Mindretallet var tydeligvis ikke enig i det.

Meningsforskjellene er, slik jeg ser det, et uttrykk for synsing basert på eget livssyn; de har ingenting med jus å gjøre. Slik blir det, hvis vi lar diskrimineringsbestemmelsene flyte utover og avgjøre saker som bør bestemmes demokratisk gjennom politisk debatt, eller av andre organer.