Borgarting lagmannsrett behandlet i sommer to saker der sjåfører hadde nektet å vedta forelegg for bruk av mobiltelfon i bilen. Sakene hadde det til felles at bilene sto stille da bruken skjedde. Lagmannsretten konkluderte under dissens med at forbudet i loven ikke fylte legalitetsprinsippets krav til klarhet, og derfor ikke dekket de aktuelle situasjonene.
Loven forbyr bruk av telefon «under kjøring». Opprinnelig sto det i forskriften at dette ikke dekket situasjoner der bilen sto stille. Senere ble denne presiseringen fjernet fra forskriften, og påtalemyndigheten anførte at regelen dermed ble utvidet til også inkludere stillestående situasjoner.
I likhet med lagmannsretten deler Høyesterett seg i et flertall og et mindretall, men med omvendt resultat. Førstvoterende Kine Steinsvik mener at ordlyden etter en naturlig språklig forståelse dekker situasjoner der bilen tidvis står stille av trafikale grunner:
«Tolkningsresultatet ivaretar også de krav som må stilles til klar lovhjemmel for straffansvar. Det er ikke snakk om å anvende straffebestemmelsen på et forhold utenfor rammene av ordlyden, og etter mitt syn er det heller ikke snakk om noen utvidende tolkning. Ordlyden er relativt klar, og det er ikke andre rettskilder som gjør at rettstilstanden likevel ikke gir rimelig veiledning om hvilke handlinger som er belagt med straff. Etter mitt syn er hensynet til forutberegnelighet ivaretatt ved at A med rimelighet kunne forutse at hun ved å bruke håndholdt mobiltelefon mens bilen sto stille en kort periode på grunn av kø, overtrådte forbudet i forskriften § 2.»
Annenvoterende, Ragnhild Noer, er ikke enig. Hun mener der er umulig ut fra ordlyden i forskriften å avgjøre om den rammer mobilbruk i en bil som står stille, og peker på at forarbeidene til hjemmelsloven ikke drøfter spørsmålet.
«Det er ingen holdepunkter for at lovgiver har ment at forbudet skal tolkes så vidt. Vegdirektoratets syn på bestemmelsen taler i motsatt retning, men det er et syn som ikke er kommunisert ut til offentligheten, og som uansett ikke har avgjørende vekt som rettskilde i en straffesak.»
Mindretallet fremhever at straffebestemmelser må være såpass klare at borgerne i de fleste situasjoner har grunnlag for å avgjøre om det de gjør er straffbart eller ikke:
«Jeg har problemer med å se at dette kravet er oppfylt dersom man legger til grunn at det er straffbart å bruke håndholdt mobiltelefon i en bil som står stille. En slik tolking gjør det i alle fall vanskelig å vite om man bryter loven i det enkelte tilfellet. Er det for eksempel straffbart å bruke mobiltelefonen hvis man står to minutter og venter på passerende tog eller T-bane? Er det straffbart å skrive en sms hvis man må vente tre minutter i kø eller fem minutter på grunn av veiarbeid?
(...)
Dette er dagligdagse situasjoner som gjelder store deler av befolkningen – uavhengig av alder og bakgrunn. Etter mitt syn er det da ikke tilstrekkelig med en forskrift som gir hjemmel for å straffe mobilbruk «under kjøring». Grensene for hva som er tillatt, må trekkes opp av myndighetene, slik at det blir tilstrekkelig klart hva slags handlinger som fører til straff på dette feltet.»
Dommerne Espen Bergh og Bergljot Webster utgjør flertallet bak førstvoterende, mens Kristin Normann stemmer med annenvoterende.
Dommen finner du her
