Ulveflokkene det er snakk om gikk under navnene «Julussa» og «Osdalen», og holdt hovedsakelig til utenfor ulvesonen nord i Hedmark. Høsten 2017 vedtok Klima- og miljødepartementet at begge flokkene, samt 12 streifdyr, skulle skytes.

Lisensjakten fant sted samme vinter.

Forsøkt stanset

WWF forsøkte allerede i desember 2017 å stanse jakten ved å begjære midlertidig forføyning, men begjæringen ble avslått av Oslo tingrett i januar 2018. Før anken til Borgarting lagmannsrett kom opp i mars samme år var ulvene allerede skutt. WWF mistet dermed sin rettslige interesse i å forsøke å stanse jakten, mente lagmannsretten, som dermed avviste anken.

Nå mener Borgarting at vedtakene om å skyte de to ulveflokkene var ugyldig. Et vedtak om å ta ut 12 såkalte streifdyr, blir derimot kjent gyldig, slik at ingen av partene vant saken fullt ut.

Distriktspolitikk

Begrunnelsen for å felle de to flokkene var at de levde i strid med «offentlige interesser av vesentlig betydning», slik naturmangfoldloven krever for å felle fredede dyr. For lagmannsretten har spørsmålet derfor blant annet vært hvor langt domstolene skal gå i å prøve forvaltningens vurdering i så måte. Retten skriver:

«Vilkåret i § 18 første ledd bokstav c om «andre offentlige interesser av vesentlig betydning» er utpreget skjønnsmessig og forutsetter en avveining av samfunnsmessige hensyn og en vurdering av politisk karakter. Ulike interessegrupper vil kunne ha ulikt syn på hva som er en offentlig interesse av vesentlig betydning. Dette er en rettslig standard hvor innholdet kan endre seg over tid. Etter lagmannsrettens syn tilsier disse forholdene at domstolene for dette vilkåret bør være noe tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens konkrete anvendelse av lovens vilkår på sakens faktum.»

Departementet hadde særlig lagt vekt på prinsippet om differensiert forvaltning, hensynene til forutsigbarhet og konfliktdemping, tilliten til rovviltforvaltningen, jakt, og opprettholdelse av spredt bosetning, men lagmannsrettens flertall mener begrunnelsen ikke holder. Rettens flertall skriver:

«Samlet sett mener flertallet at departementets begrunnelse gjør det vanskelig å skille mellom forvaltningens lovtolking, som domstolen skal overprøve fullt ut, og den konkrete rettsanvendelsen, som lagmannsretten legger til grunn at domstolene her bør være noe varsom med å overprøve.

Slik flertallet leser begrunnelsen, har imidlertid departementet her gått ut over grensene for hvor vidt naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c kan tolkes. Selv om departementet gjør et forsøk på å begrunne uttaket konkret, fremstår revirvedtaket som kun forankret i de generelle hensynene som ligger bak prinsippet om differensiert forvaltning. I den grad konkrete forhold løftes frem i begrunnelsen, fremstår disse enten som nøytrale eller å gå i motsatt retning av departementets konklusjon.»

Mindretallet tolker den aktuelle bestemmelsen videre enn flertallet, og fremhever blant annet det det etter mindretallets syn er «en klar sammenheng mellom de distriktspolitiske hensyn som komiteflertallet legger til grunn kan gi rettslig grunnlag for uttak av ulv», og departementets begrunnelse.

Retten fremhever samlet at saken har reist rettsspørsmål som ikke før er reist, og at saken vil kunne få betydning ut over den aktuelle saken. Staten og partshjelperne blir derfor dømt til å betale WWFs sakskostnader på totalt 670.000,-, til tross for at ingen av partene vant saken fullt ut. 

– En seier for naturen

– Dette er en viktig avgjørelse for rettssikkerheten til norske arter, sier Karoline Andaur, generalsekretær i WWF.

Hun forventer at dommen vil føre til endringer i hvordan staten forvalter truet norsk natur fremover.

– Vi står midt i en naturkrise. På verdensbasis har vi allerede mistet over halvparten av våre ville dyr de siste femti årene. Likevel har myndighetene i flere år åpnet for omfattende lisensjakt som holder ulvebestanden på permanent kritisk truet nivå.

Nyslått klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn uttaler at han merker seg dommen, men vil ikke si om dommen vil bli anket til Høyesterett:

– Dommen er lang og omfattande, og sidan lagmannsretten har kommet til en annen konklusjon enn tingretten, vil jeg sammen med statens prosessfullmektig gå gjennom dommen nøye før jeg kommenterer den nærmere, sier Rotevatn.