Domstolkommisjonen har mange argumenter for å legge ned små tingretter:

  • Det er for liten effektivitet i små tingretter.
  • Små tingretter har lavere kvalitet i avgjørelsene.
  • Større tingretter gir mulighet for kvalitetsheving gjennom moderat spesialisering.
  • Desentralisert domstolstruktur er for dyrt, blant annet på grunn av krav om digitalisering, lyd- og bildeopptak.
  • Nærhet til tingretten og tilgang til juridiske tjenester har liten betydning.
  • Små tingretter gir dårlig rekruttering.

Alle argumenter taler for sentralisering. Eller kanskje ikke?

Effektive domstoler

Også Riksrevisjonen har nylig vurdert domstolenes effektivitet. Domstolenes kvalitet er ikke vurdert. Domstoladministrasjonens direktør sier Riksrevisjonens rapport støtter kommisjonens nedleggingsforslag. Ifølge rapporten er det effektiviseringspotensial i domstolene, både små og store. Samtidig mener Riksrevisjonen at tingretter med fire eller færre dommere har vesentlig høyere effektiviseringspotensial enn tingretter med over 20 årsverk. Riksrevisjonens rapport gir ikke støtte for at kommisjonens foreslåtte minimumsstørrelse på ti dommere er spesielt effektive.

Riksrevisjonen har kommet til at seks tingretter med tre eller færre dommere har effektiviseringspotensial på mer enn 50 %. En av disse, Indre Finnmark tingrett, foreslår domstolkommisjonen videreført. Det betyr at, selv med Riksrevisjonens perspektiv, kunne mye vært oppnådd ved å vurdere mindre inngripende tiltak. Utover dette er bildet nokså variert. Den relativt store Stavanger tingrett med 19 dommere, og den mellomstore tingretten Sogn- og Fjordane tingrett med ni dommere kommer ut med 10-20 % effektiviseringspotensial. Dalane tingrett med to dommere, Nordmøre tingrett med fire dommere, Sunnhordland tingrett med fire dommere og Søre Sunnmøre tingrett med tre dommere, er blant de små tingrettene som kommer bedre ut. Men disse må ifølge kommisjonen legges ned. Nordmøre tingrett og Sunnhordland tingrett betjener henholdsvis 61 000 og 56 000 innbyggere. Domstolkommisjonen, som er opptatt av effektivitet og god ressursutnyttelse, har samtidig foreslått at det skal være en tingrett i Finnmark med ni dommere. Den skal betjene knapt 54 000 innbyggere.

Riksrevisjonen peker på at de mindre tingrettene har færre innkomne saker pr. årsverk enn større tingretter. Det er ikke så lett for tingrettene selv å endre antallet innkomne saker. Men politisk er det mulig, ved å gjøre rettskretsen for de minste tingrettene større, og tilføre flere årsverk. Da vil de få større fleksibilitet, slik Riksrevisjonen etterlyser. Riksrevisjonen peker på at små tingretter har en langt høyere andel av dommerfullmektiger enn store tingretter. Det er det heller ikke så lett å gjøre noe med for de aktuelle tingrettene, men politisk er det mulig. Det blir også noe skjevt når effektivitetsanalysen bygger på at en dommerfullmektig skal være like effektiv som en embetsdommer. I en slik logikk burde flest mulig embetsdommere byttes ut med dommerfullmektiger, siden disse er langt rimeligere i drift. Effektivitetsanalysen tar heller ikke høyde for at de minste tingrettene konstant står sist i køen for domstoladministrasjonens ulike effektiviseringstiltak.

Når det gjelder lagmannsrettene, har Riksrevisjonen festet seg ved at ingen av lagmannsrettene nådde målet for gjennomsnittlig saksbehandlingstid i straffesakene. At dette er relativt store domstoler er ikke kommentert nærmere. Riksrevisjonen viser til at 20 av 62 tingretter ikke nådde Stortingets mål om saksbehandlingstid i meddomsrettsakene. Den fremhever at Bergen tingrett, med 43 dommere, hadde lengst gjennomsnittlig behandlingstid. Nord-Gudbrandsdal tingrett med to dommere var den eneste som nådde Stortingets mål om saksbehandlingstid. Dette var en av tingrettene som ifølge Riksrevisjonen hadde størst effektiviseringspotensial.

Lavere kvalitet i små tingretter

Domstolkommisjonen har ikke faglig belegg for påstanden om at små tingretter har lavere kvalitet og mer vilkårlighet i avgjørelsene enn større tingretter. Men kommisjonen har klart å så budskapet når justisministeren sier at vi må velge mellom kvalitet eller kort reisetid. Høyres Peter Frølich spør: «Men visste du at rettsavgjørelsene er mer vilkårlige i små domstoler enn i store?» Kommisjonens løsning synes å være at dommere i små domstoler vil slutte å dømme vilkårlig hvis de slår seg sammen i større domstoler.

Kvaliteten av en dom må vurderes konkret, ikke gjennom matematiske analyser slik kommisjonen gjør. Det er nedslående at et offentlig utvalg, endatil med mange jurister, mener dette er måten vi skal måle juridisk kvalitet på. Vurdering av kvalitet skjer blant annet gjennom overprøving av dommer og rettsvitenskapelige analyser.

Kommisjonen mener større domstoler gir mulighet for moderat spesialisering av dommere, og at dette fremmer kvalitet. Det er lite spesialisering i dag, selv i de største domstolene. Moderat spesialisering er heller ikke uproblematisk. Det innebærer at en dommer spesialisert i barnerett dømmer i flest barnesaker, men også i alle andre saker. Tilsvarende for dommere som er spesialisert innenfor andre saksområder. Sikrer det likebehandling at noen i en straffesak dømmes av en dommer spesialisert i strafferett, mens andre tiltalte dømmes av en dommer spesialisert i barnerett?

Kommisjonen viser også til at tilfeldighetsprinsippet er vanskelig å gjennomføre i små domstoler. Heller ikke i store domstoler er det slik at dommere plukkes ut tilfeldig. Og med spesialisering må naturlig nok noen avgjøre på annet grunnlag enn tilfeldighet hvem som skal være dommer i en sak, og hvem som skal spesialiseres til hva. På rettssikkerhetskonferansen beskrev den polske justitiarius Malgorzata Gersdorf hvordan dommernes uavhengighet undergraves i Polen. Et eksempel hun trakk frem var domstolleders mulighet til å flytte en dommer bort fra en strafferettsavdeling og over til en familierettsavdeling.

Strukturen er for dyr

Domstolkommisjonen mener digitalisering taler for færre tingretter. Ut fra utredningen synes det ikke som om det i første rekke er tiltak som aktørportal, saksbehandlingssystemet Lovisa, PC-utstyr til dommere osv. som tilsier færre tingretter. Dette er verktøy den enkelte dommer har tilgang til uavhengig av hvor dommeren sitter, eller hvordan strukturen er. Noe som har særlig betydning er at alle rettssaler ifølge kommisjonen bør utstyres med muligheter for lyd- og bildeopptak. Om grunnen til at dette ikke er gjennomført skriver kommisjonen: «Årsaken er manglende bevilgninger til å utstyre landets 400 rettssaler med nødvendig opptaksutstyr. Som konsekvens er Norge det eneste landet i Europa som ikke har notoritet over hva tiltalte og vitnene har forklart i førsteinstans.»

Vi må spørre oss: Hvorfor er det viktig med opptak i retten? Det er for at det skal kunne dokumenteres hva parter og vitner har forklart i tingretten, slik at det ikke er mulig å komme med en annen forklaring i lagmannsretten. Til dette behøves det ikke bildeopptak. Lydopptak tilfredsstiller kravene i tvisteloven og straffeprosessloven. Det koster visstnok rundt en million kroner å utstyre en rettsal med muligheter for lyd- og bildeopptak, med den løsningen som prøves ut. Hvis rettssikkerhet var det sentrale kunne tvistelovens og straffeprosesslovens krav vært oppfylt for lengst. Juryutvalget, NOU 2011: 13 skisserte et opplegg for lydopptak i 200 rettssaler med en kostnadsramme på 28 millioner kroner. Domstoladministrasjonen har et anslag på 117 – 147 millioner kroner. Men selv om det skulle koste rundt 300 000 kroner pr. rettssal, slik domstoladministrasjonen anslår, blir det tross alt langt rimeligere enn lyd- og bildeopptak. Kommisjonen peker også på at antallet rettssaler kan reduseres, og sier ikke noe om muligheten for mobile løsninger for saler som er lite i bruk.

Tilgjengelighet

Det er til syvende og sist et politisk spørsmål om vi ønsker en desentralisert domstolstruktur eller ikke. Vi mener at det er viktig å tilby offentlige tjenester der folk bor. Rundt domstoler er det også et advokatmiljø. Den som trenger juridisk bistand henvender seg til en advokat. Da er det en fordel at det er levende advokatmiljø rundt i landet, både i tett befolkede og tynt befolkede områder. Dette legger til rette for næringsutvikling og bosetting i distriktene.

Reisetid er ikke det viktigste, men kommisjonen mener to timers reisetid til domstolen i privatbil er akseptabelt, altså fire timer i privatbil pr. rettsdag. Reelt sett blir reisetiden naturligvis lenger fordi det må tas høyde for trafikkproblemer, og fordi domstolene stort sett ikke tilbyr parkering. To timers reisetid med privatbil, betyr å legge ut på veien kl. 06 for å nå et rettsmøte kl. 09, og å være tilbake ut på kvelden. Denne øvelsen skal så gjentas hver rettsdag. Reelt sett innebærer dette at mange må reise dagen før og ta inn på hotell mens saken pågår. I den grad reisetid er relevant burde kommisjonen sett hen til at 1/5 av befolkningen får mer enn to timer i ren kjøretid i privatbil til og fra rettsstedet pr. dag. Kommisjonen burde også vurdert hvor mange som må reise mer enn to timer pr. dag med kollektivtransport med den foreslåtte strukturen. Både tid og kostnader belastes dem med lengst reisevei.

Kommisjonen har pekt på at regjeringen har bestemt at behandlingen av barnesaker skal sentraliseres, og at dette støtter sentraliseringsforslaget. Det er pekt på at barnesakenes særegenhet og viktighet tilsier en minstestørrelse på 10 dommere, der fem av dem er spesialisert i barnerett. Dommerforeningen har uttalt sterkt kritikk mot dette, og fremhevet at det norske systemet bygger på at vi har generalistdommere. Foreningen mener at barnesaker uansett ikke er blant de sakene der det er behov for spesialisering. Det er så stor mengde slike saker at tingrettsdommere bare av den grunn blir spesialisert. I tillegg er barnerett prioritert i domstoladministrasjonens kompetanseløp for dommere. Endelig er det i disse sakene av ekstra stor betydning at tingrettene er tilgjengelige. Lange reiseavstander for foreldre og barn som skal høres, gir en ekstra belastning og tidsbruk for partene. Det vil ofte være mange rettsmøter, og en del gjengangersaker. Dette taler klart for en desentralisert domstolstruktur. Slik sett er det noe overraskende at dommerforeningen nå slutter helhjertet opp om domstolkommisjonens forslag. Det kan skyldes at dommerforeningen ga sin fulle støtte til kommisjonens utredning samme dag som den ble presentert – og samtidig oppfordret kritikere til å ta seg tid til å lese innstillingen før de uttalte seg.

Rekruttering av dommere

Domstolkommisjonen peker på at søkerlisten til dommerstillinger er lengre i byene enn i distriktene. Det kan ha flere forklaringer. Domstoladministrasjonen synes ikke å ha sett det som sin oppgave å gjøre små tingretter attraktive. De kommer sist i køen for nytt utstyr. Nedlegging eller sammenslåing blir stadig aktualisert. Når faste dommere slutter blir stillingene gjort midlertidige. Det er også tatt inn i arbeidsavtalen at dommere må akseptere endring av kontorsted uten kompensasjon.

Situasjonen i Molde er illustrerende. Domstolkommisjonen foreslår å legge ned tingretten. En dommer skal gå av med pensjon. Men tingretten får bare lyse ut en konstitusjon på ett år med henvisning til at tingrettens fremtid er usikker. Domstoladministrasjonen har dermed i praksis allerede implementert kommisjonens forslag.