Et sentralt spørsmål i Førdefjord-saken, er om gevinstene ved å dumpe gruveavfallet fra rutilutvinningen i sjøen, kvalifiserer som «overriding public interest», som er det vilkåret EU-direktivet oppstiller for å forringe vannkvaliteten i området.
Tingretten la til grunn at statens vedtak «anså den samlede samfunnsnytte ved gruvevirksomhetens fremtidsinntekter fordelt mellom lønnstakere, aksjonærer og kommunale og statlige skattemottakere som den dominerende nytteeffekten for det norske samfunn som helhet».
Retten fant det videre «klart at hensynet til sysselsetting og etablering av nye arbeidsplasser i forholdsvis grisgrendte strøk i Vestland fylke» ikke falt utenfor begrepet «overriding public interest». Det samme gjaldt etter rettens syn hensynet til mineraltilgang på europeisk nivå.
Dommen er anket til lagmannsretten, og det er i den anledning Borgarting har bedt EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse.
Rent private utenfor
EFTA-domstolen konstaterer i avgjørelsen at rent private økonomiske interesser, og statens skatteproveny, ikke kan kalles en «overriding public interest». Deretter skriver domstolen:
«Som Kommisjonen har påpekt kan imidlertid hensyn knyttet til den sosiale eller økonomiske situasjonen i et bestemt område, på visse vilkår, utgjøre tvingende allmenne hensyn. EFTA-domstolen bemerker særlig at EU-domstolen har anerkjent at økonomiske hensyn som forfølgelser et formål av allmenn interesse, eller garanterer en tjeneste av allmenn interesse, kan utgjøre et tvingende allment hensyn som kan rettferdiggjøre en hindring for en av de grunnleggende friheter (...).
På dette grunnlag kan det ikke utelukkes at et prosjekt kan godkjennes etter direktiv 2000/60 artikkel 4 nr. 7 basert på behovet for å oppnå sysselsettingsvirkninger og dermed sikre bosetting i regioner som opplever betydelig fraflytting og sosial nød.»
Hvorvidt de hensynene staten har lagt vekt på i Førdefjord-saken faller inn under disse kriteriene, vil det nå bli opp til lagmannsretten å vurdere.
Oppsummeringsvis skriver EFTA-domstolen at inntekt for ansatte, aksjonærer eller den aktuelle EØS-staten gjennom skatter, ikke kan anses å utgjøre et tvingende allment hensyn. Det kan derimot hensyn knyttet til den sosiale og økonomiske situasjonen i et bestemt område, og hensynet til forsyningen av kritiske råvarer i EØS.
Leser den ulikt
Partene i saken har så langt diametralt forskjellig oppfatning av hva som kan leses ut av avgjørelsen.
– Det var et krystallklart svar på aller viktigste spørsmål: Kan lønnsomhet, vanlig lønnsomhet for aksjonærer, ansatte og skatteinntekter utgjøre tvingende allment hensyn. Nei, det kan det ikke. Dette er en stor seier, og det betyr at dommen fra Oslo tingrett var feil, skriver leder Truls Gulowsen i Naturvernforbundet i en pressemelding.
– Domstolen gir en nyttig avklaring av hvordan direktivene skal tolkes og understreker at det må gjøres en konkret vurdering fra sak til sak, noe vi også har argumentert for, skriver Karen Mellingen hos Regjeringsadvokaten i en melding til NTB.
Hun understreker at EFTA-domstolen har kommet fram til at rene økonomiske interesser ikke kan vektlegges alene, noe hun mener ikke er overraskende.
– Men domstolen uttaler også at hensynet til arbeidsplasser i enkelte områder og forsyningssikkerhet av kritiske råvarer, kan være legitime hensyn i tillatelsen til et slikt prosjekt, skriver Mellingen til NTB.
Dommen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)