I Rett24 den 12. mars 2025 peker Graham Butler, professor i EU-rett, på at EU-domstolen ville avvist å behandle et spørsmål fra Utlendingnemda (UNE) – hvis Norge hadde vært EU-medlem.

Les: Nå kan også UNE be EFTA-domstolen om rådgivende uttalelser

Denne hypotese kan være rett, men EFTA-domstolens praksis bør opprettholdes likevel.

Det heter i omtalen: «Det domstolen skriver om at den står fritt til å gjøre sin egen tolkning, det mener jeg er feil. Dette er et avvik fra EU-retten. Praksis sier at nemnder som dette er en del av statsadministrasjonen, og at det først er når saken kommer opp for domstolene, at den kan forelegges, sier Butler.»

Dette synes jeg er en formalistisk holdning.

Praksis

Etter artikkel 34 i EFTA-avtalen om et overvåkningsorgan og en domstol (ODA) kan EFTA-domstolen gi rådgivende uttalelser. Når et spørsmål om fortolkningen av EØS-avtalen blir reist ved «en domstol» i en EFTA-stat, og en uttalelse er nødvendig før den avsier dom, kan EFTA-domstolen anmodes om å gi en slik uttalelse.

Hva som kan regnes som en domstol, kom opp i EFTA-domstolens aller første sak (E-1/94, Restamark). En finsk tollklagenemd stilte spørsmål om EØS-rett som var relevant for nemdens avgjørelse. Regjeringene i Finland og Norge hevdet at EFTA-domstolen burde avvise saken, fordi nemden ikke kunne regnes som en domstol etter artikkel 34. I følge dommen hevdet EFTAs overvåkningsorgan (ESA) det samme, mens Kommisjonen derimot uttalte at den var

«… of the opinion that bearing in mind the aim of the advisory opinion procedure, i.e. co-operation between the EFTA Court and the national courts in order to provide the latter with the necessary elements of EEA law to decide on cases before them, the Court should, where there is a genuine doubt whether the body asking the question is a court or tribunal, resolve in favour of considering it as a court or tribunal» (avsnitt 9).

EFTA-domstolen bygde på en slik rettsoppfatning. Restamark slo an tonen som EFTA-domstolen har fulgt, senest i en foreleggelse fra Utlendingsnemda (E-23/24, AO og IM).

Styrker samarbeidet

Til tross for dette har norske regjeringer nokså konsekvent opprettholdt sitt rettssyn fra 1994. Underveis gjorde EFTA-domstolen et høflig forsøk på å avrunde denne unyttige uenighet (E-5/16, Oslo kommune). Den norske regjering hevdet at Klagenemnda for industrielle rettigheter ikke oppfylte kriteriene for en domstols uavhengighet. EFTA-domstolen uttalte i saken blant annet at den

«... gjentatte ganger har tatt stilling til spørsmålet om saker den har fått seg forelagt av offentlige organer, kan tas under behandling ... I ... disse saker ... anførte den norske regjering at de aktuelle organer ikke var en domstol etter ODA artikkel 34, og at EFTA-domstolen følgelig burde avvise anmodningene» (avsnitt 35).

EFTA-domstolen viste til at den finske tolletats klageinstans, Markedsrådet, Statens helsepersonellnemnd, det liechtensteinske finanstilsyns klageinstans og Skatteklagenemnda hadde fått svar på sine tolkningsspørsmål. Blant andre KOFA og Trygderetten har kommet i tillegg – og nå altså UNE.

EFTA-domstolen har oppstilt visse krav til en slik nemd, blant annet må den være fastsatt ved lov, ha en sammensetning som er domstolslignende, ha tilstrekkelig uavhengighet, treffe avgjørelser etter rettsregler og kontradiktorisk saksbehandling med mer. Kravene er utviklet over tid og de gjør en pragmatisk helhetsvurdering mulig.

EFTA-domstolen bør ta i betraktning den viktige rolle administrative klageinstanser kan ha, særlig i medlemsstater som ikke har egne forvaltningsdomstoler. Det styrker samarbeidet for å sikre ensartet tolkning av EØS-retten i nasjonale rettstvister.

Velbegrunnet avvik

Avgjørelser i forvaltningsnemder kan som regel prøves for domstolene. Det kan være et spørsmål om når i en tvisteløsning det er mest hensiktsmessig å vurdere en foreleggelse med sikte på en autoritativ tolkning. Dette må man vanligvis tro best avgjøres av den nasjonale instans med det aktuelle saksansvar.

Kritikk av EFTA-domstolens praksis kan skje ut fra målet om rettslig ensartethet (‘homogenitet’) mellom EU- og EFTA-statene i de to ‘pilarer’ som EØS-konstruksjonen bygger på. Dette mål gjelder tolkninger av EØS-regler «så langt de i sitt materielle innhold er identiske med de tilsvarende regler» i EU-retten (artikkel 3 ODA). Et klart skille mellom materielt og prosessuelt innhold av rettsregler er ikke alltid lett å trekke. EFTA-domstolen har således om dette uttalt at den

«på prinsipielt grunnlag [har] anerkjent begrepet prosessuell homogenitet ... Det følger av fast rettspraksis at begrunnelsen for EU-domstolens tolkning av begrepet domstol kan være relevant, selv om ODA artikkel 3 ikke krever at EFTA-domstolen følger denne begrunnelse ved tolkning av ODAs hoveddel ... Det er EFTA-domstolen som må fastslå i hvilken grad EU-domstolens rettspraksis er relevant for tolkningen av ODA artikkel 34» (E-08/19, Scanteam, avsnitt 45).

EFTA-domstolens liberale praksis på dette punkt, er et avvik fra EU-domstolens praksis. Avviket er imidlertid velbegrunnet, og kan ses på som bruk av et handlingsrom. Det er synd at regjeringen ikke har sett den praktiske nytte av EFTA-domstolens valg på dette konkrete punkt i EØS-samarbeidet.