Derfor har styret sett det som sin oppgave å arbeide for at domstolene på en bedre måte skal kunne møte de krav som stilles i dagens samfunn. Styret ser det slik at det er to forutsetninger som må være til stede for å få i stand en slik modernisering av domstolene:

  1. Digitalisering av rettsprosessen, og 
  2. Oppdatering av domstolstrukturen.

Vi har kommet langt i digitaliseringen av domstolene, men henger etter i utviklingen av en domstolstruktur som er tilpasset de behov dagens og framtidens brukere av domstolene har.

Dagens domstolstruktur er utdatert. Det er for mange små fagmiljøer som ikke tilrettelegger for en spesialisering av dommere og saksbehandlere. Det går ut over både effektiviteten og kvaliteten på domstolens tjenester. Jussen blir stadig mer krevende, noe vi har sett eksempler på både i NAV-sakene, og i barnevernssakene som Norge har tapt i Strasbourg. Det fordrer bredere og dypere fagmiljøer i domstolene, hvor dommerne kan trekke på hverandres kompetanse i det daglige arbeidet. Dette er en utvikling vi har sett blant advokater, og domstolene må gå den samme veien.

Domstoladministrasjonen fikk i 2019 kraftig kritikk av Riksrevisjonen, Stortingets eget kontrollorgan, for at vi ikke utnytter de samlede ressursene som tildeles domstolene på en god nok måte. Det ble konkludert med at vi innenfor dagens budsjettramme burde kunne levere vesentlig mer effektive tjenester til befolkningen. Styret i Domstoladministrasjonen tar denne skrapen fra Riksrevisjonen på høyeste alvor, og vi mener at hovedårsaken til den ineffektive ressursbruken er at vi har for mange små domstoler, både tingretter og jordskifteretter. Mange små enheter med sin egen leder gir lite fleksibilitet i driften, lite standardisering og liten mulighet til å tilpasse seg en varierende saksinngang. Dette medfører lengre saksbehandlingstid for brukerne, og uforsvarlig sløsing med offentlige ressurser.

I disse dager har Stortinget muligheten til å endre domstolstrukturen slik at samfunnets midler kan utnyttes på en forsvarlig måte og domstolenes brukere får tilgang til de samme gode og effektive tjenester, uansett hvor de bor i landet.

Hvordan er det mulig?

Det kan gjøres ved å samle flere domstoler i større enheter, samtidig som ingen av de stedene der det i dag gjennomføres rettsmøter, legges ned. Det er dette regjeringens såkalte rettskretsalternativ går ut på. Ved å samle domstolene i færre enheter samtidig som alle rettsstedene opprettholdes og bemannes, vil vi få større fagmiljøer med mulighet for mer spesialisering både blant dommere og andre ansatte. Videre vil det gi en bedre samordning av ressursene og dermed en bedre fordeling av den samlede arbeidsmengden i domstolene, som igjen gir kortere saksbehandlingstid for brukerne. I tillegg til alt dette vil regjeringens forslag medføre at partene, de tiltalte, vitnene, advokatene, påtalemyndigheten, meddommerne og andre deltakere i rettsprosessene vil ha den samme geografiske nærheten til sine domstoler som de har i dag.

Hvordan er det mulig å si nei til et så god løsning for domstolenes brukere?

To motargumenter trekkes fram. Det ene går ut på at dette bare er første skritt mot en nedlegging av rettsstedene. Det er feil. Det er tvert imot et helt nødvendig skritt for å etablere en domstolstruktur som kan stå seg i de neste 20 årene. Uten at det gjøres noe, vil dagens domstolstruktur forvitre av seg selv. Ved å utvide rettskretsene kan domstoler som i dag har for lite å gjøre, tilføres oppgaver fra andre deler av rettskretsen som har for mye å gjøre. Tiltaket vil derfor være med på å sementere dagens struktur av rettssteder, ikke avvikle den.

Det andre motargumentet er at domstollederen ikke kan være til stede i hele rettskretsen samtidig. Det er også feil. Om domstollederen ikke er til stede, kan denne treffes hele tiden – på telefon, mail eller via videokonferansesystemet som alle domstoler nå får. Det er slik vi kommuniserer i dagens virkelighet. Konstant fysisk tilstedeværelse er unødvendig. I dagens små domstoler er dessuten lederen mye opptatt i retten og får liten tid til ledelse. I større enheter vil lederen først og fremst være leder og derfor ofte bli enda mer tilgjengelig for de ansatte og andre.

Som styreleder kan jeg garantere at vi vil være lojal mot den beslutningen som Stortinget fatter. Det er vi alltid. Dersom beslutningen blir en utvidelse av rettskretsene, vil vi legge til grunn at dette er en struktur som skal bestå de neste 20 årene. Vi vil umiddelbart utarbeide en helhetlig plan for investeringer i de mange rettsstedene som i dag operer i uhensiktsmessige lokaler, og vi legger til grunn at politikerne vil være med på en slik oppgradering. Og det vil bli inngått langvarige leiekontrakter som tydeliggjør at dette er en struktur for framtiden.

Domstoladministrasjonen har altså ingen skjult agenda i struktursaken. Vi er opptatt av befolkningens rettssikkerhet og folks tillit til domstolene, på kort og lang sikt. Og vi er opptatt av å bygge ei solid bru mellom hensynet til domstolenes utvikling og distriktspolitiske hensyn og mellom de ulike fraksjonene i struktursaken. Regjeringens rettskretsforslag er ei slik bru som jeg tenker at vi alle burde kunne krysse.