Den 5. juni 2025 avsa EFTA-domstolen dom i sak E-25/24 Dartride AS mot Den norske stat, hvor den slo fast at statlig erstatningsansvar for rettslige feil er en del av EØS-retten. Domstolen kom til at prinsippet om statlig ansvar er et generelt prinsipp i EØS-retten, og at medlemsstatene er forpliktet til å erstatte skade som følge av brudd på EØS-avtalen.

Tre vilkår må være oppfylt for at statlig ansvar skal oppstå: den overtrådte regelen må gi rettigheter til enkeltpersoner, bruddet må være tilstrekkelig alvorlig, og det må foreligge en direkte årsakssammenheng mellom bruddet og den påførte skaden. Når det gjelder domstoler, kan statlig ansvar kun oppstå i unntakstilfeller der en nasjonal domstol åpenbart har krenket gjeldende EØS-rett.

Med dette har EFTA-domstolen satt et foreløpig punktum for en utvikling som startet i 1997.

Starten på Island

I november 1997 stilte Reykjavík tingrett EFTA-domstolen spørsmålet om EØS-avtalen innebar statlig erstatningsansvar. Erla María Sveinbjörnsdóttir, som var blitt sagt opp fra jobben sin, fremmet krav mot konkursboet til sin arbeidsgiver og mot den islandske lønnsgarantifondet. Begge kravene ble avslått på grunn av hennes nære relasjon til selskapets hovedaksjonær. Hun gikk deretter til sak mot den islandske staten for ikke å ha tilpasset nasjonal lovgivning til EØS-avtalen.

Under høringen 17. september 1998 argumenterte regjeringene i Island, Norge og Sverige – og overraskende nok Europakommisjonen – mot statlig ansvar under EØS, mens EFTAs overvåkingsorgan støttet det. Sverige fryktet fortsatt «skjeletter i skapet» fra sin EØS/EFTA-tid. EFTA-domstolen konkluderte med at statlig ansvar er en del av EØS-retten basert på prinsippet om homogenitet, beskyttelsen av individ og næringsdrivende, og lojalitetsplikten i artikkel 3 EØS (sak E-9/97).

Et halvt år etter Sveinbjörnsdóttir-saken behandlet EU-domstolen spørsmålet om EØS-statlig ansvar i sakene C-140/97 Rechberger og C-321/97 Andersson. Sakene gjaldt lovgivningsfeil, og hendelsene fant sted da Østerrike og Sverige var EØS/EFTA-stater. I Rechberger anerkjente EU-domstolen obiter dictum EFTA-domstolens avgjørelse i Sveinbjörnsdóttir, noe som indikerte et skifte i holdningen til EØS sammenlignet med uttalelse 1/91, hvor EU-domstolen hadde vært betydelig mer avvisende. I en lederkommentar uttalte Common Market Law Review at EU-domstolen dermed innrømmet at tesen i uttalelse 1/91 – om at EØS-avtalen bare skaper rettigheter og plikter mellom stater – hadde vært for ensidig. De konkluderte:

«Dette er mer enn en 'coup de chapeau', en honnør til EFTA-domstolen. Med denne uttalelsen ser det ut til at EF-domstolen støtter EFTA-domstolens dom.»

Norsk motstand

EFTA-domstolens president Bjørn Haug brøt sin taushetsplikt om rådslagningene og kritiserte offentlig Sveinbjörnsdóttir-dommen under et arrangement i Norge, der han uttrykte misnøye med at EFTA-domstolen ikke har ordning for dissenterende vota. Hans uttalelser svekket dommens autoritet og avdekket interne uenigheter i domstolen. De to andre dommerne i saken var islendingen Thór Vilhjálmsson og undertegnede.

I sak E-4/01 Karlsson, nok en sak fra Island som gjaldt lovgivningsfeil, forsøkte den norske regjeringen forgjeves å få EFTA-domstolen til å omgjøre sin vurdering fra Sveinbjörnsdóttir. Forsøket på å skru klokken tilbake mislyktes. Domstolen bekreftet sitt standpunkt og understreket viktigheten av like konkurransevilkår for aktører fra EU.

Aksept fra nasjonale domstoler

Høyesterettene i nåværende og tidligere EØS/EFTA-land har gradvis akseptert dommen i Sveinbjörnsdóttir. Islands Høyesterett gjorde det i 1999 i selve Sveinbjörnsdóttir-saken. Sveriges Høyesterett anerkjente EØS-statlig ansvar i Andersson med tre mot to stemmer. Den bygde sin avgjørelse på EFTA-domstolens og Islands Høyesteretts dommer i Sveinbjörnsdóttir. Den 28. oktober 2005 anerkjente Norges Høyesterett statlig ansvar som en del av EØS-retten i Finanger II-saken. Den fant at vilkårene for ansvar var oppfylt, og – viktigst – avviste argumentet fra den norske stat om at det andre vilkåret (at bruddet må være tilstrekkelig alvorlig) burde tolkes mer statvennlig i EØS-retten enn i EU-retten. Liechtensteins Høyesterett anerkjente til slutt EØS-statlig ansvar etter flere år med motstand.

Som vist i denne artikkelen, har den norske staten motsatt seg EØS-statlig ansvar helt fra starten, og brukt alle tilgjengelige midler. I Dartride argumenterte den mot ansvar for rettslige feil, og klarte til og med å overbevise regjeringene i de to andre EØS/EFTA-landene til å innta samme standpunkt. Dette var likevel fåfengt, ettersom EFTA-domstolen allerede i obiter dictum i sak E-2/10 Kolbeinsson hadde uttalt at de forelagte spørsmålene gjaldt et lovgivningsbrudd. Samtidig la domstolen til, i samme dictum, at dersom statene skulle holdes ansvarlige etter EØS-retten for rettslige feil, måtte bruddet i henhold til EU-domstolens Köbler-praksis i alle tilfeller være åpenbart. Saksforberedende dommer var den norske dommeren Henrik Bull, som nå er dommer i Norges Høyesterett.

Basert på tidligere erfaringer kan det ikke utelukkes at den norske statens prosessfullmektiger vil forsøke å gjenta taktikken fra Finanger II overfor norske domstoler og forsøke å hindre gjennomføringen av Dartride-dommen. Likevel må det antas at slike forsøk ikke vil lykkes.