Jussformidlingen er en gratis rettshjelpsordning til privatpersoner, som drives av jusstudenter ved UiB.

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår å endre utlendingsloven slik at forvaltningen kan pålegge personer å avlegge DNA-test i saker der det er nødvendig å konstatere en familierelasjon. Behovet for og konsekvensene av en slik endring er imidlertid i liten grad drøftet i høringsnotatet. Er departementet mer opptatt av å stramme inn regelverket enn å finne de beste løsningene?

Utlendingsloven gir i dag forvaltningen adgang til å anmode en person om å avlegge DNA-test dersom det er nødvendig å fastslå en familierelasjon i en sak, for eksempel ved behandling av søknader om familiegjenforening. En anmodning innebærer at en eventuell DNA-test krever samtykke fra den det gjelder. Bakgrunnen for dette er at en slik test avdekker svært sensitiv informasjon. Det bør derfor være opp til den enkelte om norske myndigheter skal få tilgang til disse opplysningene.   

Departementet ønsker nå å endre loven slik at søkere og referansepersoner kan pålegges å avlegge DNA-test. Testen skal ikke kunne gjennomføres med fysisk tvang, men endringen innebærer likevel at det etter loven ikke lenger kreves samtykke for å innhente en slik prøve.  

Begrunnelsen for lovforslaget er blant annet at dagens ordning ikke gir noen reell valgfrihet for den som anmodes om å avlegge en DNA-test. Konsekvensen av ikke å gjennomføre testen vil som oftest være at myndighetene ikke finner det sannsynliggjort at det foreligger en familierelasjon, og at den aktuelle søknaden derfor avslås. Departementet ønsker derfor en lovtekst som gjenspeiler at den som anmodes om å avlegge DNA-test sjeldent har et reelt valg når de gir sitt samtykke.  

Det er en naturlig og god målsetting for all lovgivning at det skal være samsvar mellom regelverk og praksis. Problemet er at departementet foreslår å tilpasse loven etter gjeldende praksis, uten først å vurdere om praksisen er god. De har for eksempel ikke vurdert om det finnes andre løsninger som sikrer en bedre balanse mellom behovet for kontroll på innvandringsfeltet på den ene siden, og hensynet til søkernes personvern på den andre. Denne vurderingen bør være helt sentral når departementet vurderer å gi forvaltningen kompetanse til å pålegge et så inngripende tiltak som en DNA-test.    

Lovforslaget aktualiserer også andre sentrale spørsmål som ikke er drøftet i høringsnotatet. Er for eksempel en DNA-test så inngripende overfor den enkelte at det ikke bør kunne pålegges uten samtykke? Bør lovteksten inneholde flere retningslinjer eller skranker for forvaltningens skjønnsutøvelse for å unngå at DNA-tester pålegges over en lav sko som en enkel løsning? Og sist men ikke minst: Hvilke konsekvenser kan lovendringen ha for de som rammes av denne?

Tenk deg for eksempel at ektemannen din flykter fra et krigsherjet land til Norge og senere søker om familiegjenforening med deg og deres felles barn. Han vet imidlertid ikke at du ble voldtatt før du ble gravid og at han kanskje ikke er den biologiske faren til barnet deres. Dersom dette kommer ut, kan det medføre at du blir straffet i hjemlandet for seksuell omgang utenfor ekteskapet.

I en slik situasjon vil et pålegg om å gjennomføre DNA-test kunne få alvorlige konsekvenser for de involverte. Selv om denne problemstillingen kan oppstå også med dagens ordning, er det langt vanskeligere å motsette seg et pålegg om DNA-test enn å avslå en anmodning om dette.

Departementet åpner riktignok for at et pålegg unntaksvis kan frafalles. Men hva skal det legges vekt på i en slik vurdering? Og burde situasjoner som nevnt ovenfor føre til at det gis strengere retningslinjer for når forvaltningen kan pålegge noen å avlegge DNA-test i første omgang? Spørsmålene er mange og svarene påfallende få.  

Oppsummert er forslaget om å gi forvaltningen kompetanse til å pålegge DNA-testing i utlendingssaker ett av flere forslag til innstramninger i innvandringspolitikken de siste årene som fremstår som for dårlig utredet av departementet. Endringer i utlendingslovgivningen kan få uheldige konsekvenser dersom de ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet, særlig fordi de ofte rammer sårbare grupper. Det er derfor kritikkverdig at departementet ikke har foretatt en grundigere vurdering av de juridiske og praktiske problemstillingene som oppstår i forbindelse med det aktuelle lovforslaget.

Du kan lese hele Jussformidlingens høringssvar her.