Sakskostnadene i miljøsaker er uoverkommelig dyre

Norge er ved Århuskonvensjonen artikkel 9(4) forpliktet til å sikre at domstolsprøvingen av miljøsaker ikke er “uoverkommelig dyr”. 

Norges institusjon for menneskerettigheter har vurdert innholdet i dette vilkåret i både innspill til departementet og en egen utredning (se her). Eline Sandnes Fosse har skrevet masteroppgave om bestemmelsen og dens gjennomføring, som mottok Norsk forening for miljøretts pris for beste masteroppgave 2024.

Vi har jobbet separat, men kommet til en felles konklusjon: Sakskostnadene i miljøsaker i Norge er uoverkommelig dyre. Norge bryter Århuskonvensjonen.

Miljøsakenes sårbarhet for høye kostnader

Århuskonvensjonens sakskostnadsregel skal sikre allmennheten reell tilgang til domstolene i miljøsaker. Den særlige reguleringen i nettopp miljøsaker bygger på en anerkjennelse av at domstolsprøving forutsetter at parter uten egeninteresse velger å anlegge søksmål på vegne av miljøet. Det gjør miljøsaker særlig sårbare for høye sakskostnader. 

Ettersom miljøet ikke selv kan anlegge søksmål, må andre handle på dets vegne. Disse partene – ofte enkeltpersoner eller ideelle organisasjoner – har typisk ingen egeninteresse i saken, men handler i miljøet og allmennhetens interesse i at miljøregelverket følges. Likevel må de bære den fulle økonomiske risikoen.

Prosessøkonomisk er situasjonen derfor spesiell: Parten bærer alle kostnader ved tap, men ingen gevinst ved seier. Det skal derfor mindre til før sakskostnader utgjør et hinder for reell tilgang til domstolene i miljøsaker enn i andre saker.

Den praktiske konsekvensen av dette er at miljøsaker utgjør en veldig liten andel av sakstilfanget, og at domstolene spiller en liten rolle i rettsavklaringen på området. Det gjør også at man kan lure på hvorvidt reglene faktisk etterleves.

Den glemte konvensjon

Da Århuskonvensjonen i sin tid ble gjennomført i Norge, antok både Lovavdelingen (uttalelse 16. mars 2001) og departementet (forarbeidene til miljøinformasjonsloven) at det generelle kostnadsnivået ikke var i strid med artikkel 9 (4), og at sakskostnadsreglene uansett gav rom for en praksis forenelig med konvensjonen.

Selv med den tids kostnadsnivå kan det stilles spørsmål ved både vurderingens grundighet og resultat. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at disse nå nokså gamle uttalelsene har fått et eget liv i domstolene, ofte som enkeltstående argument for at kostnadsnivået – til og med to tiår senere – generelt sett er i tråd med Århuskonvensjonen (se bl.a. her, her, og her). 

Århuskonvensjonen så lenge ut til å ha blitt glemt i departementets skuff. Konvensjonen var lite kjent og lite brukt. De siste årene har vi heldigvis sett en økende bevissthet og bruk (se bl.a. her, her og her), særlig etter en noe mer prinsipiell sak fra Frostating. Bruken er likevel fremdeles i all hovedsak uprinsipiell, der korte henvisninger til konvensjonen resulterer i små nedsettelser av idømte sakskostnader. Nærmere vurderinger av regelens innhold og størrelsen på kostnadskuttene uteblir. 

Våre analyser og vurderinger tilsier at Lovavdelingen og departementets antakelser – i alle fall i dag – er uriktige. Hverken kostnadsnivået eller kostnadsregelverket oppfyller konvensjonens krav.

Her kommer det norske lovverket til kort

Vi har tolket konvensjonens regel til å inneholde to krav: i) kostnadsnivået må ikke være uoverkommelig høyt; og ii) kostnadsregelverket må sikre forutsigbarhet.

Kravet til kostnadsnivået er kanskje det mest intuitive – kostnadene skal ikke være så høye at de utgjør et hinder for tilgangen til domstolsprøving. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at det må foretas både en subjektiv og en objektiv vurdering.

Den subjektive vurderingen innebærer at kostnadene ikke skal overstige den konkrete saksøkers finansielle bæreevne. Den objektive vurderingen spør om kostnadsnivået, for saks- og prosesstypen, er urimelig og avskrekkende for saksøkere generelt.

I våre gjennomganger av praksis, både fra Århuskomiteen og EU-domstolen, ser vi at det slås ned på kostnader og kostnadsnivå som er – til dels betydelig – lavere enn det man ofte ser i norske domstoler, og at hva som anses avskrekkende i mye større grad tilpasses miljøsakenes særtrekk.

Kravet til forutsigbarhet er kanskje mindre intuitivt, men ikke mindre viktig. Uforutsigbare kostnader kan i seg selv virke avskrekkende for parter som vurderer å anlegge søksmål. Slik kan kostnadsrisikoen alene bli uoverkommelig.

Etter våre vurderinger er det her det norske regelverket klarest kommer til kort.

Som saksøker i Norge er det vanskelig å forutse både om en må dekke egne og motparts sakskostnader, og hvor store disse kostnadene vil være. Selv om kostnadene kan ende opp med å bli lempet, er det nærmest umulig å forutse på forhånd.

I realiteten vil saksøker måtte risikere fulle – og høye – kostnader. Den risikoen er det mange som ikke kan ta.

Mulige løsninger

Skal fremtidig konvensjonsstrid unngås, må det tas grep.

Det enkleste og raskeste grepet er mer aktiv og korrekt bruk av konvensjonen i domstolene. Dette kan bidra i enkeltsaker, men vil ikke løse alt.

Overholdelse av konvensjonen krever lovendringer. Særskilte prosessregler for miljøsakene kan bidra til en mer kostnadseffektiv prosess. Endringer i sakskostnadsreglene kan gjøre fordelingen av kostnadene bedre og mer forutsigbar. Rettshjelp eller støtteordninger kan innføres.

Mer overordnet kan man tenke nytt om prøving av miljøsaker. Her kan man se til andre land for mulige løsninger, som egne miljønemnder med mer kostnadseffektiv prosess.

Vi sitter ikke på fasiten. Men miljøets rettssikkerhet er avhengig av at det gjøres noe.