Frosta-legen ble som kjent dømt til fengsel i 21 år av tingretten, men til fengsel i 16 år av lagmannsretten. Forskjellen i straffutmåling skyldes at bestemmelsen om lengstestraff på fengsel i 15 år for voldtekt som omfatter innføring av gjenstand, ble opphevet mellom tingrettens og lagmannsrettens dom, og slik at lengstestraffen for voldtekt ble fengsel i 10 år. Etter lovendringen er det bare grov voldtekt som kan straffes med fengsel i 15 år. Frosta-legen var ikke tiltalt for grov voldtekt, og ble ikke dømt for dette. Fordi saken gjaldt flere tilfeller, ble lengstestraffen økt med 6 år, slik at den totale strafferammen ble henholdsvis 21 og 16 års fengsel i tingretten og lagmannsretten.
Spørsmålet om straffen skal utmåles etter tidligere eller någjeldende lovgivning er regulert i straffeloven § 3. Den suppleres av EMK artikkel 7, som oppstiller et generelt lovkrav og et forbud mot å gi skjerpende lover tilbakevirkende kraft, men på visse betingelser pålegger nasjonale domstoler å anvende senere mildere straffelovgivning; se nedenfor.
Formålet
Straffeloven § 3 første ledd fastsetter at straffelovgivningen som gjaldt da handlingen ble begått, som hovedregel skal anvendes, men gjør unntak hvis straffelovgivningen er blitt mildere før straffesaken skal avgjøres. I så fall skal avgjørelsen bygge på lovgivningen som gjelder på avgjørelsetidspunktet, «når dette fører til et gunstigere resultat for den siktede og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner».
Spørsmålet i saken er hvilken betydning det skal ha at lengstestraffen for voldtekt ble redusert fra 15 til 10 års fengsel mellom tingrettens og lagmannsrettens dom. Magnus Matningsdal har i et innlegg i RettW24 17. desember anført at lovendringen ikke bør føre til lavere straff enn Frosta-legen ble idømt av tingretten. Etter mitt syn bør lovendringen få denne virkningen.
Høyesterett har i rettspraksis som er omtalt av Matningsdal lagt til grunn at en reduksjon av lengstestraffen for en straffbar handling ikke innebærer et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner, hvis formålet bare er å gi et treffende uttrykk for det aktuelle straffenivået. Det fremgår imidlertid av forarbeidene til lovendringen at formålet ikke var «å endre det generelle straffenivået, men å gjøre strafferammene mer realistiske», slik det uttales i Prop. 132 L (2024-2025) side 70. Uttalelsen viser etter mitt syn at formålet med lovendringen nettopp var å redusere lengstestraffen for voldtekt. Betingelsen i straffeloven § 3 for å gi lovendringen virkning i saken mot Frosta-legen var derfor så langt oppfylt.
Scoppola-saken
At Frosta-legen ikke var tiltalt for grov voldtekt, og allerede derfor ikke kunne dømmes for dette, er irrelevant for lovvalgsspørsmålet. Den relevante sammenligningen mellom tidligere og någjeldende straffelov må nødvendigvis bygge på hva personen er tiltalt og dømt for, ikke på hva man mener at han kunne ha vært dømt for.
Denne tolkingen av straffeloven § 3 er ikke bare holdbar i seg selv, men også nødvendig for at resultatet skal harmonere med EMK artikkel 7, slik denne bestemmelsen er forstått av EMD. Selv om EMK artikkel 7 etter ordlyden bare forbyr å gi skjerpende straffelover tilbakevirkende kraft, har EMD slått fast at den ikke bare tillater, men krever at senere straffelovgivning anvendes, såfremt den fører til et lempeligere resultat for tiltalte enn straffelovgivningen som gjaldt da handlingen ble begått. Prejudikatet et Storkammerets dom i saken Scoppola mot Italia, som ble avsagt i 2009 og som er omtalt i min bok Menneskerettigheter i straffesaker, som utkom i 2025. EMD fastslo i dommen at nasjonale domstoler i slike tilfeller «must apply the law whose provisions are most favourable to the defendant».
Hva som er gunstigst for den tiltalte, må avgjøres konkret, slik også Matningsdal understreker. I saken om Frosta-legen gir imidlertid svaret seg selv, siden det er tale om en reduksjon av lengstestraffen fra 15 til 10 år for hver enkelt voldtekt og en reduksjon i den utmålte straffen fra 21 til 16 års fengsel.
