Media flommer over av stadig nye vinklinger på «gutterom-gate», som allerede har fått Kjell Ingolf Ropstad til å trekke seg som minister og som partileder. Skandalen ruller videre, med nye oppslag om feil begått av SMK og Stortingets representantskap, og med ekspertuttalelser at skattepliktig fordel skal settes til markedsverdi, at uriktig skatterapportering utløser tilleggsskatt, at det også skulle vært betalt arbeidsgiveravgift, og at stortingets representantskap allerede i 2003 «fikk beskjed» om kravet om boligkostnader på hjemstedet som vilkår for skattefri pendlerbolig.

Men stopp en hal. Hvordan har det oppstått så ulike oppfatninger om hva som er riktig beskatning når en stortingsrepresentant eller statsråd får pendlerbolig stilt til disposisjon?

Skatteloven § 3-1 (6) er ikke den paragrafer som har mest utbredt bruk, men lovteksten er ganske så klar.  Det loven sier, er at

(6) Medlemmer av Stortinget og Regjeringen, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved Statsministerens kontor, anses som bosatt i den kommunen der de hadde bosted før de tiltrådte.

Etter lovteksten skal således vurderingen som utgangspunkt knyttes opp mot bostedet før tiltreden. Men dette gjelder ikke uendelig. Avgjørende for å opprettholde status som bosatt i den opprinnelige hjemkommunen er ifølge den videre lovteksten at vedkommende «disponerer bolig til privat bruk under opphold i kommunen.»

Reglene om pendlerfradrag m.v. er knyttet opp mot skattemessig hjemsted vs arbeidssted. Skattelovkommentaren som ble publisert i år, er en murstein av en bok med vel respekterte forfattere. Kommentaren til skatteloven § 3-1 (6) sier intet om et vilkår om kostnader på hjemstedet, men utdyper vilkåret om å disponere bolig i den opprinnelige hjemkommunen.

Ubehandlet utredning

Hvorfra stammer så oppfatningen at det skulle gjelde et tilleggsvilkår om at vedkommende har kostnader til boligen i hjemkommunen? Flere vil ha fått med seg at det i 2003 ble gjort en utredning om ulike forhold og godtgjørelser knyttet til vervet som stortingsrepresentant. Dokument 17 2002-2003 ble avgitt til Stortingets presidentskap av et utvalg nedsatt av presidentskapet, og viser til de reglene som er referert over for stortingsrepresentanter, jf avsnitt 4.4.3. For regjeringens medlemmer er det opplyst i avsnitt 4.4.4. at Statsbygg stiller pendlerbolig kostnadsfritt til disposisjon for statsrådene og den øvrige politiske ledelse. Her er det videre referert en praksis at

«De som opprettholder utgifter til bolig på hjemstedet, og ikke leier den ut, får pendlerboligen kostnadsfritt. Det samme gjelder i utgangspunktet de som ikke har utgifter til bolig på hjemstedet, men Statsministerens kontor innrapporterer fordelen av fri bolig i arbeidsforhold til beskatning».

Utredningen ledet imidlertid ikke til noen lovendring, og den ble ikke forelagt Stortinget til behandling.

Så kan man stille spørsmålet: Er det lovens vilkår som gjelder allikevel, eller har en utredning og en uttalelse endret på vilkårene for skattefritak? Eller må man lete andre steder for å finne frem til fasit?

Hvordan forholder rettskildebruken seg til legalitetsprinsippet som skal sikre enhver borger forutberegnelighet for slike inngrep som krever lovhjemmel, så som skatt?

Med rettskildene på bordet, får man et bedre grunnlag for å vurdere hva som er rett skattemessig behandling etter loven. Og også statsråder, stortingsrepresentanter og SMK bør behandles med utgangspunkt i at det kan være to sider av en sak.