En person som blir varetektsfengslet og siktet for et lovbrudd, har rett til fradrag i straffen for den tiden vedkommende har sittet i varetekt i anledning av saken. Det gis i utgangspunktet én dag fradrag for hvert påbegynte døgn siktede har vært fengslet. Siktede som har sittet fullstendig isolert i varetektstiden, har krav på én dag ekstra varetektsfradrag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn (isolasjonsfradrag). Det betyr at en person som for eksempel løslates fra varetekt etter 14 dager i fullstendig isolasjon, har krav på et samlet varetektsfradrag på 21 dager når domstolen utmåler straffen. Begrunnelsen for isolasjonsfradrag er den ekstra belastningen det er å sitte i varetekt uten samvær med andre innsatte. Isolasjon kan også føre til helsemessige skader.
Noen former for isolasjon gir rett til isolasjonsfradrag, mens andre ikke gjør det. Spørsmålet vi har reist i artikkelen «Likhet for loven?», er om alle siktede får det isolasjonsfradraget de har krav på. Er det tilfeldigheter som gjør at domstolene blir gjort kjent med omstendigheter som gir rett til isolasjonsfradrag, og at det tas hensyn til disse når straffen avsies?
Hvis domstolen mener at det er fare for at den siktede vil forspille bevis i saken dersom vedkommende har kontakt med andre, kan den bestemme at den siktede skal isoleres. Slik rettsbestemt isolasjon er den vanligste årsaken til at varetektsinnsatte blir isolert. Siktede som i anledning av straffesaken har sittet isolert i utlandet eller ved innleggelse i psykiatrisk institusjon, har også rett til isolasjonsfradrag. Det har også siktede som blir isolert av kriminalomsorgen, men da er det avgjørende hva som er årsaken til isolasjonen.
Kriminalomsorgen kan isolere siktede fra andre innsatte for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengslet, for eksempel som følge av inntak av rusmidler eller voldelig atferd. Høyesterett har slått fast at det vil være urimelig om siktede selv skal kunne forkorte straffen ved å oppføre seg dårlig eller kritikkverdig, derfor gir dette ikke rett til isolasjonsfradrag. Noen siktede ønsker ikke å være sammen med andre innsatte, og slik mer eller mindre frivillig isolasjon gir heller ikke rett til isolasjonsfradrag. Hvis ønske om isolasjon skyldes frykt for andre innsatte i fengslet, er imidlertid ikke isolasjonen frivillig, og isolasjonsfradrag er berettiget. Grensen mellom frivillig og ufrivillig isolasjon kan i noen tilfeller være vanskelig å trekke.
Noen siktede blir plassert i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå hvis sikkerhetsmessige grunner gjør det påkrevet. En slik avdeling har strengere sikkerhets- og kontrollrutiner enn øvrige avdelinger, og siktede i slike avdelinger er ofte isolert fra andre innsatte. Hvis slik isolasjon har sammenheng med siktedes straffbare handling, og ikke kritikkverdig oppførsel i fengslet, gir dette rett til isolasjonsfradrag.
Isolasjonsfradrag skal også gis hvis siktede etter kriminalomsorgens beslutning har sittet kortvarig isolert på grunn av akutte bygnings- og bemanningsmessige forhold. Dette kan for eksempel være i forbindelse med brannskade på bygninger eller ved sykdom hos ansatte. Mange siktede sitter imidlertid langvarig isolert på grunn av manglende bemanning og/eller at fengselet mangler fasiliteter for at innsatte kan ha et sosialt fellesskap. Denne isolasjonen skjer uten at det foreligger en rettslig beslutning og betegnes som «faktisk isolasjon». Høyesterett har slått fast at også slik isolasjon gir rett til isolasjonsfradrag. Noen underrettsdomstoler (tingretter og lagmannsretter) har til og med gitt siktede ytterligere fradrag fordi de mener at slik isolasjon er ulovlig. Faktisk isolasjon kan være vanskelig for domstolen å fange opp, fordi det ofte ikke blir registrert.
Retten til isolasjonsfradrag faller ikke bort selv om siktede har utstrakt kontakt med andre enn innsatte, for eksempel fengselsansatte, helsepersonell eller besøkende. Det avgjørende er om siktede tillates kontakt med andre innsatte. Når det gjelder omfanget av isolasjonen, har Høyesterett lagt til grunn at siktede som tilbys samvær med andre innsatte mindre enn to timer i døgnet har rett til isolasjonsfradrag. Dette er i samsvar med definisjonen av fullstendig isolasjon i internasjonalt regelverk.
En gjennomgang av rettspraksis viser at det kan synes noe tilfeldig hva underrettspraksis har lagt til grunn ved beregningen av isolasjonsfradrag. Det er god grunn til å spørre hva dette skyldes. Handler det om dårlige registrerings- og dokumentasjonsrutiner? Skyldes dette for dårlig etterforskning og manglende kunnskap om temaet hos politi og påtalemyndighet? Eller, kan det skyldes passivitet hos enkelte forsvarere, eventuelt at domstolen legger til grunn aktors tall for varetektsfengsling så lenge forsvarer ikke protesterer? Gjennomgangen gir ikke noe entydig svar på dette, men den gir grunn til å anta at flere av disse faktorene spiller inn når det gjøres feil i varetektsfradraget.
22. juli-saken er etter vår oppfatning ett av flere eksempler på feil beregning av isolasjonsfradrag. Der kan det synes som at domfelte ikke har fått fradrag for hele den tiden han satt isolert i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, men bare for den perioden han var underlagt fullstendig isolasjon besluttet av retten. Etter våre beregninger skulle domfelte hatt nesten et halvt år lengre varetektsfradrag enn det som fremgår av dommen. Lovverket gir domstolen anledning til å rette opp feilberegninger som omhandler formalfeil, slik som skrivefeil, regnefeil o.l., men det gir ikke anledning til å rette opp feil som synes å være knyttet til lovtolkning og manglende faktum, uten at feilen er åpenbar. Vår tolkning er at feilberegningen i 22. juli-saken er knyttet til lovtolkning og manglende faktum, og at den ikke er åpenbar. Vi mener derfor at feilen ikke kan rettes opp, men dette kan diskuteres. Alternativt kan dommen begjæres gjenopptatt for å få fastsatt rett fradrag, men terskelen er svært høy for at en dom blir gjenåpnet på grunn av feil som har betydning for straffutmålingen.
Uansett årsak er det uheldig at domstolen gjør feil når varetektsfradrag skal beregnes. For å sikre at domstolen beregner korrekt isolasjonsfradrag, må det være gode rutiner for registrering av isolasjon i fengslene. Videre må det stilles strenge krav til aktor og forsvarer for å sikre at domstolen gjøres kjent med omstendigheter som gir rett til isolasjonsfradrag. Forsvarer bør gjennom samtale med sin klient forhøre seg om vedkommende har sittet isolert og eventuelt innhente nødvendig dokumentasjon. Det må være gode rutiner for registrering og formidling videre til retten. Dette krever god koordinering mellom kriminalomsorgen, forsvarer, påtalemyndigheten og domstolen, og er helt nødvendig for at siktedes rettssikkerhet skal bli ivaretatt.
