I påsken leste vi om lange køer utenfor Fattighuset i Oslo. Personer som mottar de laveste sosiale ytelser og borgere som benytter lavterskeltilbud i Danmark får utlevert gratis munnbind under pandemien - 5-10 stk. ad gangen. En pakke med 50 munnbind koster ca. 20 DKK. Gratis utdeling blir et uttrykk for hvor lavt nivået på de sosiale ytelsene er, og bringer tanken på den gamle fattighjelpen i tider man ikke vil sammenlikne seg med i moderne velferdssamfunn.

I Danmark er tigging straffesanksjonert etter Straffeloven § 197. Slik regulering genererer fattigdomsproblemer, og nødvendigheten av tiltaket fremstår problematisk ettersom utrygghetsskapende oppførsel i det offentlige rom kan rammes av andre straffebestemmelser. Dels er reguleringen fattigdomsproduserende økonomisk sett, fordi bøter kan medføre opphopning av avsavn, og dels stigmatiserende. Stigmatisering blir en del av nettet av fattigdomsproblemer som velferdssamfunnet posisjonerer personen i.

EMD kom den 19. januar 2021 i Lăcătuş-saken til at straffeforfølgning av en kvinne som tigget i Sveits var i strid med EMK art. 8. I hvert fall én sak i Danmark har blitt anket til Landsretten, hvor en kvinne ble idømt 14 dagers ubetinget fengsel for å sitte på Strøget i København med en kopp og selge gatemagasinet Stradă. Lăcătuş-saken kan bringes inn for Storkammeret, som kan komme til et annet resultat. Rigsadvokaten har stilt saker om tigging i bero.

Reguleringen Lăcătuş-saken ble ansett for å gripe disproporsjonalt inn i privatlivet, men kunne også vært adressert som fattigdomsdiskriminering. Når Socialdemokratenes Jeppe Bruus den 5. februar 2021 setter utenlandske fattige opp mot danske fattige, bringes imidlertid ikke bare spørsmål om diskriminering av fattige sammenliknet med majoritetsbefolkningen i spill, men også etnisitetsdiskriminering.

I diskrimineringsretten kan man adressere dette problemkomplekset som et spørsmål om straffesanksjonert forbud mot tigging er i strid med forbud mot diskriminering basert på etnisitet sett sammen med fattigdom. Pandemien bringer inn ytterligere momenter under spørsmålet om en slik ordning kan rettferdiggjøres. Flere hjelpetiltak overfor utsatte grupper i København har blitt helt eller delvis stengt. Det har vært vanskelig å gjennomføre den årlige statistikkinnsamling over hjemløse. Hjelpetiltak for å motvirke problemer under pandemien igangsettes, som for eksempel en app for hjemløse.

Hjemløshet var imidlertid et problem lenge før pandemien. Danmark har blitt kritisert for nettopp dette av FNs ØSK-komité. Uten bolig blir man generelt utsatt, og under pandemien kan alle lettere kjenne på kroppen hvordan det ville være å ikke kunne beskytte seg mot smitte ved å bli hjemme – noe vi også har blitt oppfordret til av myndighetene som et av de viktigste smittebekjempelsestiltakene.

Hjemløshet ses som en så stor risiko at man prioriteres i Danmark når knappe vaksineressurser skal fordeles. Hjemløshet er imidlertid ikke kroppslig utsatthet for eksempel på grunn av alder, men en sosial posisjon som velferdssamfunnet ikke har klart å bekjempe.  

Retten til et hjem

Retten til et hjem er en grunnleggende rettighet for den enkelte, men er utfordret, og det kreves sammensatte foranstaltninger for å sikre individets rettigheter. Myndighetene er oppmerksomme på boligmangel og hjemløshetsproblematikk, og fremmer ulike generelle tiltak. Diskriminering omhandler imidlertid ofte nettopp situasjoner hvor utilsiktede og underliggende mekanismer i samfunnet kumulativt kan konstituere det diskriminerende fenomenet. Slike strukturelle spørsmål bør adresseres rettslig, med individets kontekst og mulighetsbetingelser som omdreiningspunkt. Selv om flere menn er hjemløse i Danmark, kan for eksempel kvinner oppleve andre kjønnede problemer i hjemløshet.

Med fugleperspektivet får man øye på noen rettslige problemer, mens frosken ser andre. Alle rettsfortolkere på ulike nivåer har et ansvar for å effektivisere grunnleggende menneskerettigheter. Det gjelder for eksempel der personer søker om særlige tillegg til allerede lave inntekter, som etter den danske Aktivloven § 81. Den er utformet så strengt at det er fare for at den fortolkes i strid med Grundloven § 75 stk. 2 som sikrer et eksistensminimum ved forsørgelsessvikt. Det kan også være i de saker hvor kommunen har gjort feil, men hvor det ikke skjer en egentlig reparasjon ved klageinstansen fordi borgeren må ta saken til domstolene for å kreve erstatning. Det reiser spørsmål om retten til effektiv rettslig beskyttelse.

I Norge fikk ikke en barnefamilie på Tøyen forlenget kontrakten til en kommunal bolig leid siden 2010, fordi kommunen mente de ikke oppfylte inntektskravene. Utkastelsen 8. februar 2021 ble kritisert politisk. Tvangsfullbyrdelsesloven skal imidlertid tolkes i samsvar med forpliktelser etter Menneskerettighetsloven. FNs menneskerettighetskomiteer har rettet særlig oppmerksomhet mot pandemiens sammenfiltring med sosioøkonomiske utsatte gruppers særlige behov. Den svenske Högsta Domstolen kom i 2013 til at det ikke kunne tas dekning i en families bolig for farens ubetalte gjeld, nettopp av hensyn til barnas interesser, jf. EMK art. 8 og FNs Barnekonvensjon.

Oslo kommune opplyste i Tøyen-saken at i Bydel Gamle Oslo har man hvert år ca. 100 ledige boliger som kan tildeles, men 200 kvalifiserte boligsøkere. Utsatte grupper settes opp mot hverandre. Boligen beskytter mot smitte, og kan også utgjøre et vern mot psykiske problemer og andre sideeffekter av pandemien. Den er generelt en forutsetning for utdanning, og med pandemiens digitale hjemmeundervisning, gir det seg selv at et ustabilt hjem forsterker problemer. Hvilken rettslig posisjon du har til hjemmet, for eksempel som eier eller leier, kan generere eller motvirke utsatthet. Eiendomsretten – hvem som har det og ikke – er en sentral fattigdomsmarkør. Eiendomsrett er imidlertid ikke en statisk figur – men kontekstuell, relasjonell og blir til i rettslig fortolkning.

Dette innlegget er en del av forskningsprosjektet Legislating Corona: Proportionality, Non-Discrimination and Transparency (PRONTO), støttet av Danmarks Frie Forskningsfond, ved Center for Retlige Studier i Velfærd og Marked (WELMA), Det Juridiske Fakultet, Københavns Universitet.