For voldsofre kan retten til voldsoffererstatning i praksis avgjøres lenge før selve erstatningsspørsmålet behandles. Politiets tidlige og ofte summariske vurdering av hvilket straffebud en voldshandling rammes av, kan bli avgjørende. Dersom saken henlegges uten en tilstrekkelig vurdering av sakens alvor, kan fornærmede miste retten til voldsoffererstatning – uavhengig av hvor alvorlig voldshandlingen faktisk var.

Riksadvokaten har i et nylig rundskriv (R-2/2025) presisert at «Det må påses at straffesaken kodes korrekt når den registreres og at sakskodingen endres dersom etterforskingen gir grunnlag for det», og at «Korrekt registrering er avgjørende for at det skal fremgå klart hvilket eller hvilke forhold henleggelsen gjelder, hvilke straffebestemmelser som er vurdert …».

Dersom saken skal henlegges, er det særlig viktig at sakene er kodet i tråd med retningslinjene, også fordi kodingen kan få direkte betydning for fornærmedes rett til voldsoffererstatning uten domstolsbehandling.

Ordningen med voldsoffererstatning er ment å gi økonomisk kompensasjon til personer som er utsatt for alvorlig vold og andre integritetskrenkende handlinger. Den skal bidra til å avhjelpe både økonomiske og ikke-økonomiske konsekvenser av kriminalitet, uavhengig av om gjerningspersonen blir identifisert eller dømt.

Likevel er retten til voldsoffererstatning avgrenset til bestemte straffbare handlinger. Det innebærer at det ikke først og fremst er voldshandlingens faktiske alvor som er avgjørende for om voldsoffererstatning skal innvilges, men hvordan handlingen strafferettslig klassifiseres eller kodes.

Politiets «koding»

I saker der det ikke foreligger dom, legger Kontoret for voldsoffererstatning til grunn politiets vurdering av hvilket straffebud straffesaken faller inn under. Denne sakskodingen blir styrende for hele den videre behandlingen hos Kontoret for voldsoffererstatning, som er den forvaltningsmessige instansen som treffer vedtak i saker om voldsoffererstatning.

Voldserstatningsloven knytter retten til erstatning til bestemte straffebud. I henlagte voldssaker kreves det normalt klar sannsynlighetsovervekt for at en handling omfattet av loven har funnet sted. Denne sannsynlighetsvurderingen foretas av påtalemyndigheten, ikke av Kontoret for voldsoffererstatning.

I praksis innebærer dette at Kontoret for voldsoffererstatning ikke foretar noen selvstendig vurdering av om politiets koding er korrekt, selv der det kunne vært gode grunner til det. Er saken først kodet for «mildt», kan døren til voldsoffererstatning i realiteten være lukket.

Konsekvensene

Problemet blir særlig tydelig i saker der skillet mellom simple og grove lovbrudd er avgjørende for om det foreligger rett til voldsoffererstatning.

Fra vår advokathverdag ser vi dette særlig i saker om kroppskrenkelser, ran og vold i nære relasjoner. Et illustrerende eksempel er en fornærmet som ble utsatt for et uprovosert voldelig angrep begått av flere personer i fellesskap. Saken ble kodet som kroppskrenkelse etter straffeloven § 271 og senere henlagt fordi gjerningspersonene ikke ble identifisert. Som følge av denne kodingen falt saken utenfor voldsoffererstatningsordningen, hvor kravet er at voldshandlingen må klassifiseres som grov. Samtidig inneholdt hendelsesforløpet flere momenter som kunne tilsi at forholdet rammes av straffeloven § 272, blant annet at angrepet var uprovosert og begått av flere i fellesskap. Dette ville gitt rett til voldsoffererstatning. Likevel ble ikke kodingen endret av påtalemyndigheten før henleggelse av saken, og Kontoret for voldsoffererstatning var dermed forhindret fra å realitetsbehandle kravet. Voldsofferet tapte sin rett til erstatning.

Fornærmede står ofte alene

Dersom en fornærmet er uenig i politiets koding, er klage til påtalemyndigheten eneste reelle mulighet for å få voldsoffererstatning. Dette forutsetter imidlertid at fornærmede forstår både den rettslige vurderingen som er gjort, og hvilke konsekvenser den kan få for et senere erstatningskrav.

Ved henleggelser mottar fornærmede kun et standardisert henleggelsesbrev, ofte uten nærmere begrunnelse, med en klagefrist på tre uker. Mange voldsofre har ikke bistandsadvokat, og dermed heller ikke juridisk kompetanse til å vurdere om kodingen bør bestrides eller konsekvensene ved en evt. «feilkoding». Klagefristen kan løpe ut uten at konsekvensene for et potensielt erstatningskrav noen gang blir reelt vurdert.

Resultatet er at retten til voldsoffererstatning i praksis kan avhenge av om fornærmede har juridisk bistand, eller om vedkommende forstår betydningen av en påtalemyndighetens koding av saken.

Et system med fare for utilsiktede utfall

Ordningen med voldsoffererstatning bygger på klare avgrensninger og en bevisst valgt rollefordeling mellom påtalemyndigheten og Kontoret for voldsoffererstatning. Samtidig viser praksis at voldssaker som ikke kodes riktig ut ifra sakenes faktum når de eventuelt henlegges, kan få uforholdsmessig store konsekvenser for fornærmedes rettsstilling.

At Kontoret for voldsoffererstatning ikke har anledning til å rette opp eller i hvert fall påpeke det som av og til kan være åpenbare feilvurderinger gjort av påtalemyndigheten, utfordrer både ordningens formål og voldsofferets rettssikkerhet.