Clemens Kerle er østerriker med doktorgrad i EU-rett og totalt ti års advokaterfaring fra ESA og EU-kommisjonen i Brussel. I dag jobber Kerle i Kluge Advokatfirma med EU-/EØS-rett, konkurranserett, statsstøtte og regulering av finansielle tjenester.

Gjennom steile fronter i det offentlige ordskiftet, skapes det ofte et inntrykk av at europeiske lover blir tredd nedover hodet på Norge, som på sin side ikke er i posisjon til å påvirke. Det har bidratt til at norske myndigheter og organisasjoner er mye mindre synlige i Brussel enn de har anledning til å være.

For the record: Jeg understreker at mine synspunkter er basert på ti års juridisk erfaring fra Brussel, og er ment som et faglig bidrag til norske virksomheter. De er ikke et bidrag til en polarisert politisk debatt.

Norges forhold til EU er i hovedsak regulert gjennom EØS-avtalen. Den 14. juni var jeg tilstede i Brussel, hvor EØS-avtalens 25-års dag ble feiret med en stor konferanse. Her fremhevet de fleste avtalens suksess og hvor fordelaktig den har vært for EØS- og EFTA-land, inkludert Norge.

Men selv på konferansen var mye av det norske fokuset på hvor mye EØS-avtalen begrenser Norges handlingsrom, og ikke hvor stort handlingsrommet faktisk er.

Det norske glasset er altså halvtomt – og ikke halvfullt – når det kommer til EØS-avtalen.  

Det gjenspeiler inntrykket jeg har fått i løpet av mine første to år i Norge. Jeg opplevde mye oftere enn jeg hadde ventet at offentlige myndigheter forkaster prosjekter rett og slett fordi de reiser enkelte EØS-rettslige spørsmål – uten at man har vurdert handlingsrommet i detalj. Særlig hvis regelverket er uklart gir man ofte opp i en tidlig fase, selv om man for eksempel kunne ha diskutert saken uformelt med ESA for å se om det finnes en løsning.

For ESA er faktisk pragmatikere som liker å bli spurt om råd – altså stikk motsatt tilnærming av den mange norske tilsynsmyndigheter har. Dessverre benytter altfor få seg av denne muligheten.

En årsak er nok at mange har et inntrykk av ESA som et gigantisk, ugjennomtrengelig byråkrati. Faktum er at kun ca. 70 personer er ansatt i ESA, hvorav 15 i konkurranseavdelingen. Det er derfor svært enkelt å ta en uformell sparringssamtale med rette ESA-ansatte om et aktuelt tema.

For et par uker siden markerte også den norske regjeringen 25 år med EØS-avtalen. Markeringen kunne med fordel blitt brukt som en katalysator for hvordan Norge og norske virksomheter og organisasjoner kan utnytte EØS-avtalen enda bedre, og komme enda tidligere inn i beslutningsprosessene i Brussel.

For ESA er i aller høyeste grad lydhøre for innspill, så lenge man ikke velger å ignorere gjeldende regelverk.

Når ESA av og til virker litt firkantet, dreier det seg vanligvis om saker hvor man er nødt til å rydde opp i etterkant. Saker som da får mye oppmerksomhet i media grunnet deres iboende konfliktnivå.

Derfor er det svært viktig å tenke tidlig på EØS-rettslige aspekter av et prosjekt eller tiltak, og avklare mulige spørsmål i forkant.

Er man tidlig ute finnes det nesten alltid en løsning. Jeg kan knapt huske tilfeller hvor noe fornuftig ikke lot seg gjøre på grunn av EØS-regelverket. Potensielle spenningsforhold lar seg ofte løse med enkelte justeringer.

Den norske ESA-frykten er altså ubegrunnet. Anse EØS-avtalen som et verktøy – ikke en hindring. Da vil du forhåpentligvis erfare hvor konstruktive ESAs medarbeidere kan være.